Dårlig nytt for Myanmars minoriteter

Når de militære i Myanmar igjen strammer grepet, øker vår bekymring for de allerede sårbare minoritetene i landet.

Både vestlige og asiatiske land reagerer med forferdelse etter militærkuppet i Myanmar mandag, der landets regjeringssjef Aung San Suu Kyi og flere sivile ledere ble tatt til fange like før den nye nasjonalforsamlingen skulle tre sammen.

Kuppet er et stort tilbakeslag for landets skjøre demokrati. At de militære lederne begrunner maktovertakelsen med uregelmessigheter under valget i november, til tross for at valgfusk ikke ble påvist, er nedslående.

Likevel er det mindre overraskende enn det ville vært for noen år siden, siden samme begrunnelse for ikke å gi fra seg makten nylig ble gitt av presidenten i landet som en gang fremsto som verdens demokratiske fyrtårn.

De kan ha fått rett, de som hevdet at Trump viste vei for verdens diktatorer. Kunne han, kan de.

Håpet om endring var stort da Aung San Suu Kyi, fredsprisvinner og Myanmars demokratiske ikon, endelig ble satt fri fra husarrest i 2010, og militærjuntaen etter hvert innledet demokratiske og økonomiske reformer.

To år senere ble hun hyllet i Oslo og Bergen, da hun kom for å holde nobelforedrag og takke for Raftoprisen. I 2015 fikk partiet hun ledet, Nasjonalligaen for demokrati (NLD), flertall i nasjonalforsamlingen.

Selv om de militære fremdeles hadde stor makt, virket det som utviklingen gikk rett vei. Turistene strømmet til. Norske og internasjonale selskaper kjempet om kontrakter.

Gradvis har det demokratiske ikonet falmet. Ikke minst har Suu Kyi fått økende kritikk fordi hun ikke tok avstand fra de militæres offensiv mot den muslimske rohingya-minoriteten.

De mest velvillige innvendte at hun måtte drive en ytterst komplisert balansegang, for ikke å provosere de militære.

Men da hun støttet offensiven, kritiserte den utenlandske innblandingen og forsvarte landet mot folkemordanklagene ved Den internasjonale domstolen i Haag, var det ikke mye igjen av heltestatusen.

Varsellampene blinket også på andre områder. Journalister og regimekritikere ble fremdeles arrestert.

Rohingyaene var ikke alene om å bli forfulgt. Religiøs nasjonalisme, frontet av militante buddhister, rammer både kristne og andre minoriteter. Landet er rangert som nummer 18 på Åpne Dørers liste over verdens 50 verste kristenforfølgende stater.

Når militante munker har angrepet kirker, har myndighetene forsøkt å stoppe dem, men samtidig sendt blandede signaler, siden munkene støttes av hæren.

Myanmars militære ledere satser folkets velferd og frihet for å sikre sin egen makt. Det er et farlig og forkastelig spill.

Måtte Myanmar-ekspert Stein Tønnesson få rett, når han uttaler at generalene neppe blir sittende lenge med makten, fordi legitimiteten i folket er svak.

Det ligger også et håp i den unisone, internasjonale fordømmelsen. Norge kan ha muligheter for å påvirke gjennom årelange kontakter i landet og plassen i Sikkerhetsrådet.

Da er det ikke nok å kreve at folket må få velge sine ledere fritt. Man må også sikre trosminoritetene en tilværelse uten forfølgelse. For minoritetsrettigheter er en del av demokratiet.