OPPMERKSOMHET: Utfordringen me
...
OPPMERKSOMHET: Utfordringen med et Hauge-jubileum er først og fremst å la seg utfordre av hvor radikal han var i sin forkynnelse og sitt kristne liv, mener Dagen. Foto: NTB-arkiv
leder
Gjenskaper vi Hauge i vårt eget bilde?
Del
Det Hauge kalte sitt kallsbrev er likevel evig aktuelt: Å elske Gud og sin neste.

«Den første moderne nordmann» er en av betegnelsene som er blitt brukt om vekkelsesforkynneren og gründeren Hans Nielsen Hauge.

3. april i år blir det 250 år siden han ble født. Som seg hør og bør skal det markeres.

«Fortida er ikke hva den en gang var» er navnet på en mye brukt metodebok for historiestudenter. Den underfundige tittelen illustrerer noe av dilemmaet vi alltid står overfor når vi skal prøve å forstå historien.

Ofte kan fremstillingen av fortiden fortelle like mye om den som forteller, og vedkommendes samtid, som den gjør om dem og det man forteller om.

Å bruke historien til egen fordel er en fristelse for oss alle. Det gjelder alt fra mannen i gata og organisasjoner til statsledere og nasjoner.

I 1796 fikk Hauge sin mye omtalte åndsopplevelse mens han arbeidet på åkeren i det som i dag er Fredrikstad kommune. I årene fram til 1804 fikk han utrettet ufattelig mye, under sterk motstand og med mye lidelse.

Det påpekte forfatterne Ann-Jorid Pedersen og Jens O. Simensen i et intervju med Nynorsk Pressekontor som sto på trykk i Dagen i går. Men dette året ble han fengslet. Ti år skulle det gå før han var en fri mann. Da var helsen knekket.

I et debattinnlegg i Dagen påpeker kirkehistorikerne Bernt T. Oftestad og Kristin Norseth at det er mange myter knyttet til Hans Nielsen Hauge. Et menneske som er så ekstraordinært, er det nærliggende å ta til inntekt for egne valg og vurderinger.

Faren er at vi dermed mister mannen av syne og i stedet står og ser oss selv i speilet. Det gir oss neppe den utfordringen han representerer. Skal vi på ramme alvor befatte oss med Hauge, må det dirre.

Han var så radikal både i sin kristendomsforståelse og sitt sosiale engasjement at vi bør være varsomme med å gjenskape ham i vårt eget bilde.

Forfatterne Pedersen og Simensen påpeker at Hauge også må forstås i lys av sin samtid. Han tok opp i seg strømninger som gikk gjennom Europa på den tiden.

Den pietistiske kristendomsforståelsen kom ikke til ham som lyn fra klar himmel, men hadde dype røtter i en åndstradisjon som også preget mange andre i samtiden.

Impulser fra Hauge er det utvilsomt behov for også i vår tid. Vi kommer ikke bort fra at denne tiden er annerledes på mange måter.

På Hauges tid var en nordmann med nødvendighet døpt og medlem i Den norske kirke. Kristendommen var en selvsagt felles referanseramme. Det var ikke reell trosfrihet i Norge.

Den sterke forkynnelsen hans til vekkelse og omvendelse viser likevel at dette ikke garanterte sann tro eller at prester og lekfolk levde som man lærte eller bekjente.

I dag lever vi i en langt mer fragmentert kultur der en stor del av befolkningen er fremmede for Bibelens budskap om hvem Gud er og hva det betyr å leve som en kristen. Det Hauge kalte sitt kallsbrev er likevel evig aktuelt: Å elske Gud og sin neste.

Hvordan dette i praksis skal leves ut, vil variere med tid og sted. Men Hauge er både til inspirasjon og utfordring for enhver som spør seg hva det betyr å være en etterfølger av Jesus Kristus i sin samtid.

Talende nok er dette de to siste ordene som skal ha gått over Hauges lepper før han døde 53 år gammel: Følg Jesus!

leder,lederartikkel,jens olav simensen,ann-jorid pedersen,hans nielsen hauge,bernt torvild oftestad,kristin norseth