Hva som må til for å være prest

Bak uheldige forsøk på å gjøre seg til dommer over andres tro finnes en dyp erkjennelse av behovet for et åndelig lederskap som ikke utelukkende er knyttet til akademiske kvalifikasjoner.

I dagens avis kan vi lese om sokneprest Jan Løkkeborg i Skodje en halvtimes kjøring øst for Ålesund. Han har yrkesbakgrunn som bilmekaniker, og har dermed gått en uvanlig vei til prestetjenesten. I mellomtiden har han også vært ansatt i Indremisjonsforbundet, og han har vært pastor i Frikirken. Biskop Ingeborg Midttømme i Møre legger vekt på Løkkeborgs samlede kompetanse, og mener han er egnet til prestetjeneste.

Forventningene til en kristen leder har endret seg med tidene. Tradisjonelt har prestene vært høyt utdannede. Det er et gode, og en buffer mot mange slags avsporinger. Parallelt med dette har man i lavkirkelige og frikirkelige miljøer lagt mer vekt på andre kvalifikasjoner enn de akademiske.

I noen sammenhenger har akademisk teologisk utdannelse blitt sett på som en svakhet snarere enn en styrke. I dag er behovet for utdannelse for det meste uomstridt. Men det finnes fortsatt flere veier til prestetjeneste enn et tradisjonelt teologistudium. Det er et gode for kirken at også en slik mulighet finnes.

Før jul skrev Vårt Land at et kirkelig utvalg nå vil gjøre det som blir kalt «profetveien» smalere. I forskriften som regulerer dette heter det at kandidaten må ha særlige personlige forutsetninger og at det må finnes et særlig kirkelig behov for vedkommende.

Slike vurderinger har blitt gjort fra år til år, og rommet for skjønn er betydelig. Det er ikke minst derfor man nå ønsker å se på denne alternative veien til prestetjeneste. Et forslag er å la de teologiske utdanningsinstitusjonene selv vurdere søkerne.

Forslaget er prinsipielt, og fortjener å bli vurdert på sine egne premisser. Men det kommer på et underlig tidspunkt. Prestemangelen er et velkjent problem, og det ligger an til å bli vesentlig større i årene fremover.

Det kan neppe være tvil om at det finnes mennesker som ikke har fullført et teologisk profesjonsstudium, men som på andre måter har tilegnet seg tung teologisk og pastoral kompetanse. Om man ser helt konkret på det, vil nok mange menigheter rundt i landet heller ha en slik person som prest enn å stå uten prest.

Men det er mer å si om dette. Det blir understreket både fra de teologiske utdanningsinstitusjonene og fra bispehold at prester trenger en solid utdannelse. Biskop Midttømme viser på sin side til Church of England, hvor det ikke er uvanlig at prester kan ha en annen yrkesbakgrunn som de så supplerer med en kortere teologisk utdannelse.

I 2013 kunne vi lese i Vårt Land at en menighet i Viborg stift i den danske folkekirken i utlysningsteksten søkte etter en troende prest. Denslags blir det bråk av.

Og det er naturligvis ikke ønskelig med en situasjon hvor kirkelige ansettelsesmyndigheter skal bedrive løpende bedømming av ektheten i søkeres kristne tro. Men selve problemstillingen er det all grunn til å ta på alvor. Den betoner også Jan Løkkeborg selv når han forteller at han som ung ImF-ansatt kunne tenke at det var for mye å forvente at presten var kristen. Nå møter han seg selv i døren.

Men bak de uheldige forsøkene på å gjøre seg til dommer over andres tro finnes her en dyp erkjennelse av behovet for et åndelig lederskap som ikke utelukkende er knyttet til akademiske teologiske kvalifikasjoner. Det kan ikke være noen unnskyldning for å ta lett på kompetansekrav. Men det er en påminnelse om hva presterollen dypest sett går ut på.