Det beste vi har lest om senabort
Årets viktigste tekst om fosterets menneskeverd er skrevet av en venstreorientert feminist.
«Se for deg at du er sykepleier og at jobben din, på regelmessig basis, er å stå og se på mens et babylignende foster sparker og hiver etter pusten i et stålbekken, mens det kveles til døde. Dette er allerede realiteten for tusenvis av sykepleiere som jobber på gynekologisk avdeling. Til tross for at dette kan føles traumatiserende for mange, er dette noe sykepleierne gjør nettopp fordi en av grunnpilarene i sykepleien er at ingen skal dø alene.»
Nei, disse setningene er ikke hentet fra en artikkel i Dagens arkiv. De stod på trykk tirsdag i det mediet som kanskje står lengst fra oss ideologisk i den norske mediefloraen, Klassekampen
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og det er ikke en KrF-er eller en abortmotstander som skriver heller. Klassekampen-kronikken er forfattet av Ida Rydeng, som i teksten beskriver seg som en som «hører til godt ute på venstresiden i politikken».
Hun er feminist og tilhenger av selvbestemt abort, men har likevel i våre øyne skrevet årets beste meningsytring om temaet senabort. Ja, vi har faktisk problemer med å huske noen gang å ha lest en bedre og viktigere tekst om dette temaet.
Utgangspunktet hennes er den debatten som nå pågår i flere partier om å utvide abortgrensen. SV, Ap, MDG og Venstre skal ta stilling til forslag om å tillate selvbestemt abort frem til uke 18. I partiet Rødts utkast til nytt partiprogram foreslås det å utvide grensen helt frem til uke 22.
Ida Rydeng minner leserne om hvor godt utviklet et foster i uke 18 eller 22 faktisk er. Hun viser for eksempel til at fosteret kan begynne å kjenne smerte allerede fra uke elleve, og i uke 20 er hele kroppen dekket av smertereseptorer.
«De som har sett disse barna, forteller at det rett og slett ser ut som en ferdigutviklet baby i miniatyr», skriver hun.
Kronikkforfatteren mener at det store spørsmålet i abortdebatten er dette: «Når i et svangerskap er det for ille at et foster skal måtte dø bare fordi det ikke er ønsket?»
Og hun etterlyser en debatt i ikke-religiøse miljøer der det er lov å si disse tingene høyt uten å bli avskrevet som en moralist.
«Jeg savner at jeg som feminist kan stille spørsmål om fosterets rettigheter, uten å bli oppfattet som at jeg dermed ikke bryr seg om kvinnens. I mitt politiske landskap oppleves det rett og slett som tabu å ta temaet opp til diskusjon», skriver hun.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi har observert de samme mekanismene og berøringsangsten som Rydeng beskriver. Og egentlig er det jo litt paradoksalt. For det er jo nettopp på venstresiden at man ellers er veldig opptatt av menneskeverd, solidaritet og prinsippet om å beskytte de svake.
Ja, kvinnen er ofte den svake part i abortspørsmålet. Men det finnes altså en part som er enda svakere, som ikke har noen egen stemme i det hele tatt. Og det er disse Ida Rydeng altså maner til solidaritet med.
Hun avslutter teksten sin med en ramsalt appell til partiene på venstresiden: «Ikke stem for en utvidelse av abortgrensa før dere er villige til å stå sammen med sykepleiere som skal holde barna med selskap mens de dør.»
Kan det sies bedre? Vi tviler på det.
