Det aller heftigste ordskiftet akkurat nå handler om Marte Michelets bok «Hva visste Hjemmefronten?», skriver Vebjørn Selbekk. Bildet er fra Michelets møte med historikere etter utgivelsen av boka i 2018. Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Ikke legg lokk på jøde-debatten

Den retningen som Michelet-debatten her har tatt, kan bli en trussel både mot forsknings- og ytringsfriheten.

Debatten om norsk krigshistorie bør foregå i mediene, i litteraturen og i akademia. Ikke i en rettssal.

Høstens store offentlige ordskifte handler om historie, nærmere bestemt om hvordan tidligere tiders historiske hendelser blir presentert i vår egen samtid. Debatten foregår på flere arenaer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På området historisk drama er de suksessrike TV-seriene «Atlantic crossing» og «The crown» gjenstand for heftig diskusjon. Særlig den første serien, som er laget for NRK, må tåle tøff kritikk for å ha omskrevet viktige historiske hendelser.

Mens dramatikere likevel kan ta seg visse friheter, er det noe helt annet med sakprosa. Når vi snakker om rene forskningsbaserte fremstillinger av virkeligheten er kravene til etterrettelighet og nøyaktighet helt udiskutable.

Derfor er det ikke så unaturlig at det aller heftigste ordskiftet akkurat nå handler om Marte Michelets bok «Hva visste Hjemmefronten?».

Det er to år siden boken, som analyserer og kritiserer Hjemmefrontens behandling av de norske jødene, kom ut. Men denne høsten har Michelets bok fått ny aktualitet fordi den har pådratt seg noe så uvanlig som en motbok.

De tre historikerne Bjarte Bruland, Elise Berggren og Mats Tangestuen bruker 300 sider på en systematisk gjennomgang av Michelets bok for å påvise feil og mangler.

Motboken, som har den kronglete tittelen «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste Hjemmefronten?» har også fått de etterlatte etter sentrale motstandsfolk på banen. I følge NRK vurderer disse nå et søksmål mot Michelet og hennes forlag, Gyldendal.

De ønsker å bestride rettslig de opplysningene som kommer frem om deres avdøde familiemedlemmer. Advokat John Christian Elden varsler at han står klar til å føre saken på vegne av familiene.

Vi har lest begge bøkene, både Michelets opprinnelige bok og motboken. Og vi liker faktisk begge to.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Marte Michelet fortjener stor ros for å tørre å ta opp et særdeles viktig, men svært tabubelagt tema. Og så langt vi kan se står mange av hennes sentrale funn fortsatt selv etter den harde medfarten i motboken.

Ja, det fantes antisemittiske holdninger blant visse innen Hjemmefronten. Og det er et faktum at motstandshelten Gunnar Sønsteby har sagt at han allerede sommeren 1942 ble varslet om den forestående aksjonen mot de norske jødene som skulle skje flere måneder senere.

Og selv om de tre motbokforfatterne laserer en teori om at Sønsteby kunne lide av minneforskyvning eller at det er usannsynlig at det i det hele tatt eksisterte konkrete planer om en aksjon på det tidspunktet, så klarer heller ikke de å komme opp med omtvistelige bevis.

Spørsmålene om hva Hjemmefronten visste og hvorfor det ikke ble gjort enda mer for å redde de norske jødene, henger fortsatt i luften.

Men også motboken er verdifull. Den minner oss om viktigheten av å operere uten skylapper i arbeidet med historiske kilder. Man må la hele kildematerialet tale, ikke bare de delene som stemmer med ens egne foretrukne konklusjoner.

Marte Michelet må selvfølgelig stå til ansvar for feil i boken hun har skrevet. Men på samme måte som Michelet kan ha overtolket noe av materialet, så står også de tre motbokforfatterne i fare for å vurdere sine funn i en litt overdreven Hjemmefront-vennlig retning.

Det er i hvert fall vårt inntrykk når vi leser «Rapport frå en gjennomgang av Hva visste Hjemmefronten?».

Slik denne debatten har utviklet seg, er vi likevel bekymret for hva som kan bli dens resultat på lengre sikt. Vi reagerer spesielt på truslene om søksmål innlevert av Norges største kjendisadvokat.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I så måte er det bra at Marte Michelet har et stort og ressurssterkt forlag i ryggen. Man kan bare tenke seg hvordan det hadde vært å få en slik storm mot seg med et svakere grunnlag å stå imot med.

Vi er grunnleggende meget kritisk til at historiedebatt blir et tema som domstolene skal beskjeftige seg med. Heldigvis lever vi ikke i den typen poliske system der rettsvesenet brukes til å sensurere historiebøker.

Det er ikke en domstols oppgave å opprettholde det som kan ha vært tidligere tiders noe selektiv historieskrivning begått av nasjonsbyggende hensyn.

En fordomsfri, faglig debatt om historiske hendelser hører hjemme i helt andre fora enn foran en dommer med riksvåpnet hengende på veggen og med trusler om svære erstatningskrav som ris bak speilet.

Den retningen som Michelet-debatten her har tatt, kan bli en trussel både mot forsknings- og ytringsfriheten.

Og så er vi også redd for at den særdeles harde medfarten Marthe Michelet får, skal være med på å legge lokk på det som fortsatt er en viktig debatt om de norske jødenes skjebne under krigen og om det ble gjort nok for å redde dem.

For dette har jo tidligere vært de spørsmålene man skulle la være å stille for ikke å rokke ved den nasjonale heltehistorien. En fornyet taushet om dette temaet vil være det verst tenkelig utfallet av høstens historiedebatt.

Les også
– Hjemmefronten tok norske jøder på alvor
Les også
Dagen avslører: Norske jøder betalte opptil flere årslønner for flukten til Sverige