Bør forfulgte kristne prioriteres?
At Frp vil innføre en ny prioritering av særlig forfulgte grupper, deriblant forfulgte kristne, er møtt med uberettiget kritikk.
Regjeringene ble tirsdag enige med Frp om neste års statsbudsjett. Et av de store stridstemaene var hvor mange kvoteflyktninger Norge skal ta imot neste år.
Regjeringspartiene fikk til slutt gjennomslag for at antallet på 3000 ikke skulle reduseres. Men Frp fikk igjennom innføringen av en ny prioritering av særlig forfulgte grupper. Dette punktet i avtalen er formulert slik:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Stortinget ber om at også forfulgte kristne, ahmadiyya og jesidiske flyktninger skal prioriteres som gruppe og individ ved uttak av overføringsflyktninger.»
Dette punktet har i etterkant blitt møtt med betydelig - men etter vår mening - uberettiget kritikk. Det ropes opp om diskriminering på religiøst grunnlag. Enkelte har feilaktig fremstilt det nærmest som flyktninger skal avkreves en kristen trosbekjennelse før de slippes inn i Norge. Slik er det selvfølgelig ikke.
Kristne er langt fra den eneste minoriteten som forfølges på grunn av sin tro. Tenk bare på jesidi-folket, som ble ofre for folkemord nettopp fordi Den islamske stat foraktet troen deres.
I Myanmar fordrives rohingya-muslimer på grunn av sin tro og etnisitet. I Kina sitter muslimske uighurer i konsentrasjonsleirer på grunn av troen. I Pakistan blir ahmadiya-muslimer systematisk diskriminert, mens jenter med hindubakgrunn er hyppige ofre for kidnapping, tvangskonvertering og tvangsekteskap. For disse og flere er det selve troen som er grunnen til forfølgelsen.
Likevel er det slik at kristne, blant annet i Midtøsten, er en sterkt forfulgt minoritet. Bare et par dager etter at IS slo til mot jesidiene i 2014, angrep terrorgruppen de kristne landsbyene på Ninivesletten i Nord-Irak. Denne sommeren alene ble 45 kirker ødelagt i Irak.
Går vi bare litt lenger tilbake, til årene etter den amerikanskledede invasjonen og Saddams fall i 2003, var kristne overrepresentert blant flyktningene. Før 2003 bodde det mer enn 1,2 millioner kristne i Irak. Nå er det færre enn 200.000 igjen. Mange av dem lever under svært vanskelige forhold.
Religiøst motivert forfølgelse er et økende problem i verden i dag. Nylig presenterte anerkjente Pew Research Center at restriksjonene på religion er rekordhøye. Ikke minst har de notert seg at autoritære regimer begrenser innbyggernes trosfrihet.
Det er et grunnleggende kristent prinsipp at alle nødlidende mennesker har like stor rett på hjelp, uansett tro. På samme måte som kirkene i Midtøsten hjelper alle, kristne så vel som muslimer, bør også Norge gjøre det. Dette står likevel ikke i motsetning til å gi særlig hjelp til utsatte trosminoriteter når det er selve troen som er årsak til forfølgelsen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Her blir det lille ordet «også» viktig: «Stortinget ber om at også forfulgte kristne, ahmadiyya og jesidiske flyktninger skal prioriteres...»
For regjeringen har allerede slått fast at det skal fokuseres særlig på LHBTQ-flyktninger. Da dette ble offentlig politikk, var det ingen som hylte opp om diskriminering. Det var det for så vidt god grunn til, siden homofile i mange land er en ekstremt utsatt gruppe.
Andre ganger er det kristne, ahmadiyyaer og jesidier som trenger særlig beskyttelse. Da må man kunne nevne også disse gruppene ved navn.
