LEDER: «Paven utfordrer oss ti
...
LEDER: «Paven utfordrer oss til å tenke igjennom hva som er den største trusselen mot kristne kulturer», skriver Kari Fure. Bildet viser pave Frans før han gir sin ukentlige velsignelse til de fremmøtte i St. Peterskirken. Foto: Alessandra Tarantino, AP Photo / NTB
leder
Pavens drøm og advarsel
Del
Kristen tro må aldri brukes som påskudd for å stenge mennesker ute. For refleksen i kristen tro er det stikk motsatte.

Pave Frans gir ut bok. Budskapet er radikalt. Han ber sitt store, internasjonale publikum om å ta holdninger og livsstil opp til grundig vurdering. Bruk koronakrisen som en mulighet til å starte på nytt og planlegge en mer rettferdig verden, lyder oppfordringen fra katolikkenes øverste leder.

Boken kommer ikke ut før tirsdag, men noe av innholdet er kjent. Han kritiserer profittjag og ulikhet, rasisme og politikere som lyger. Han er bekymret for land med kristen flertallsbefolkning og økende populisme. Og han trekker paralleller til 1930-tallet, da autoritært tankesett fikk rotfeste i demokratiske stater.

Pave Frans går også hardt ut mot dem som vil avvise migranter i nød, av frykt for at migrantene skal svekke den kristne kulturen. Et slikt tankesett er en grotesk forvrengning av kristendommen, hevder han.

«Migrasjon er ingen trussel mot kristendommen, bortsett fra i forestillingene til dem som tjener på å hevde det motsatte», skriver paven, ifølge NTB, i boka som på engelsk har fått tittelen «Let Us Dream: The Path to A Better Future».

Det er altså store ting paven har fundert på under koronakrisen. Han drømmer om en bedre fremtid for menneskeheten, der både flyktninger, fattige, eldre og andre marginaliserte blir inkludert. Han mener det er en selvmotsigelse når en del kristne på den ene siden forkynner bibelens evangelium, og på den andre siden ikke ønsker fremmede i nød velkommen og ikke anerkjenner deres menneskelighet som skapt i Guds bilde.

Boken er ført i pennen av den britiske, katolske journalisten Austen Ivereigh. Allerede før vi har lest den, viser lekkasjene at paven ønsker å minne den verdensvide kristenheten om hvor radikalt det kristne budskapet faktisk er, når det gjelder synet på menneskets verdi og kallet til å elske nesten sin som seg selv. Det kan også norske protestanter gjøre klokt i å reflektere over. Kristen tro må aldri brukes som påskudd for å stenge mennesker ute. For refleksen i kristen tro er det stikk motsatte. Kristen tro er i sitt vesen misjonal og inkluderende.

Den voldsomme radikaliteten i kristen tro handler først og fremst om Guds ubetingede kjærlighet til oss alle. Vi bekjenner oss til en frelser som elsket oss mens vi ennå var syndere. Det gjelder hele bunten. Kristne, så vel som muslimer og buddhister og ateister. Vår far i himmelen elsker oss så inderlig at han var villig til å ofre sin egen sønn for å forene oss med seg. Samtidig ber Gud oss om å elske våre medmennesker som oss selv. For vi har alle samme menneskeverd.

Vi må alle ha lov å håpe at det kastes ut en livbøye til oss, den dagen vi er i nød. Men tenker vi i fullt alvor at det finnes grupper som det er mindre viktig å hjelpe, da møter Bibelen oss med følgende ransakende lakmustest: «Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?»

Så vil politiske myndigheter gjerne si at landets grenser må beskyttes, at ressursene er begrenset og at man ikke har kapasitet til å hjelpe alle. Og de kan ha ha rett i dét. Når Europa er målet for svært mange flyktninger, må byrdene fordeles og mange hensyn tas.

Men når politikere og byråkrati lar svake grupper bli salderingspost, er det kristenfolkets kall å protestere, nettopp fordi vi vet ett og annet om menneskeverd. Og fordi troen vår setter standarden: «Dere skal ikke undertrykke enker og farløse, innflyttere og fattige», står det i Bibelen.

Paven utfordrer oss til å tenke igjennom hva som er den største trusselen mot kristne kulturer. Er det flyktninger fra andre kulturer, eller er det vår egen lunkenhet? Er det for eksempel muslimenes skyld at det er glissent i kirkebenkene våre, at dåpstallene synker, og de fleste norske barn mangler grunnleggende kunnskap om kristen tro?

Eller er den største trusselen mot det som en gang var kristne kulturer at kirken har mistet sin kraft, at troen betyr stadig mindre for stadig flere og at vi ikke makter å gi troen videre til neste generasjon? At vi lar oss styre av frykt for de fremmede, heller enn å stole på ham som er allmektig?

Det var nettopp økt respekt for menneskeverdet som ble resultatet da kristendommen kom som en siviliserende kraft til Norge for tusen år siden og satte en stopper for barbariske skikker.

Hvis kulturen vår endrer karakter, er det neppe fordi det lander fremmedfolk på flyplassene våre, men fordi vi selv er blitt materialistiske, sekulære og har glemt hvilken voldsom, frigjørende, samfunnsforvandlende kraft som ligger i troen på Jesus som frelser.

lederartikkel,kari fure,pave frans,katolisisme,rasisme,koronakrisen,flyktninger,evangeliet,austen ivereigh,misjon,menneskeverd,jesus