Revolusjon på bedehuset

Bare å innføre nye kirkelige handlinger og begreper er ikke tilstrekkelig.

Ordene revolusjon og bedehus forekommer sjelden i samme setning. Bedehusfolket er blitt vant med anklager av mange slag, men å være revolusjonære er neppe det som umiddelbart vekker mest gjenkjennelse.

Det er likevel gode grunner til å snakke om en omveltning, som er den opprinnelige betydningen av ordet revolusjon, i bedehusland.

Denne uken skrev vi om utredningen «Menighetstenkning og organisasjonsstrukt i NLM» som kom tidligere i høst. Norsk Luthersk Misjonssamband er Norges største misjonsorganisasjon.

Mange av Dagens lesere har et nært forhold til denne organisasjonen. Siden starten i 1891 har den drevet et omfattende misjonsarbeid både i Norge og rundt i verden. Det har vært til stor velsignelse for utallige mennesker.

En misjonsbevegelse lever i konstant spenning mellom det uforanderlige og det foranderlige. Guds ord er det samme til alle tider og på alle steder. Men det må forkynnes og etterleves i tider og situasjoner som stadig skifter.

Derfor er omstilling et nøkkelord. Samme hvor stolt fortid man har, er en viss grad av tilpasningsevne nødvendig for den som skal ha en framtid.

De fleste av misjonsorganisasjonene som har hatt bedehuset som base, har også hatt Den norske kirke som en forutsetning. For det store flertallet av bedehusfolket var det lenge selvsagt at dåp, konfirmasjon, vielse og begravelse foregikk i kirkens regi.

Mange har også vært vant med å gå regelmessig til gudstjenester der selv om man har hatt hjertet sitt i en misjonsorganisasjon.

Slik er det fortsatt for en hel del, men etter årtusenskiftet har trenden gått tydelig i retning av at misjonsorganisasjonene bygger egne forsamlinger eller menigheter med «alt under ett tak».

Det handler utvilsomt om at den teologiske avstanden til Den norske kirke er blitt større. Men det dreier seg også om at en minkende andel finner rom for å engasjere seg begge steder.

Folkekirkens arbeidsgrener er blitt flere, og kampen om fritiden er blitt hardere. Mange kristne finner det mest hensiktsmessig å høre hjemme i ett gudshus, ikke to.

Det er lett å undervurdere betydningen av forutsetninger vi har vært vant med å ta for gitt. Misjonsorganisasjonene har forstått seg selv både som et supplement og som et korrektiv til folkekirkens forkynnelse og gudstjenesteliv.

Det gjør at man ikke har tradisjon for å reflektere like mye over alle sider ved troslæren og troslivet i forkynnelse og praksis.

Det er prisverdig at NLM tar fatt i dette med sitt nye dokument. Som pastor Christian Lilleheim i Salem Misjonskirke i Bergen fremholder, kan dette være et godt utgangspunkt for gode samtaler.

Slike er det nok behov for, både i NLM og andre organisasjoner. MF-professor Harald Hegstad påpeker flere utfordringer knyttet til alt fra ordinasjon til økumenikk som trenger gjennomtenkning.

Det er grunn til å glede seg over nye og livskraftige forsamlinger eller menigheter i regi av misjonsorganisasjonene. En forutsetning for langsiktig bærekraft er imidlertid at det blir jobbet seriøst og samvittighetsfullt med hva en menighet er og hvordan den kristne tro i sin fylde kan formidles videre til nye generasjoner.

Bare å innføre nye kirkelige handlinger og begreper er ikke tilstrekkelig.