Kristne skolers ansettelsesfrihet

Hvis vi i det angivelig mangfoldige Norge ikke lenger har plass til en slik frihet, er det grunn til å rope varsku.

Denne uken kunne vi lese at Kristelig Folkeparti vil programfeste kristne friskolers ansettelsesfrihet. KrFs holdning i saken er godt kjent, men på dette punktet har den altså ikke vært programfestet før nå.

At programkomiteen nå finner det nødvendig å klargjøre partiets standpunkt sier noe om hvor den politiske debatten har beveget seg.

I tråd med den generelle utviklingen i samfunnet har vi de senere årene sett rommet for et tradisjonelt syn på ekteskapet krympe.

Derfor er det ikke spesielt overraskende når SVs Mona Lill Fagerås sier hun er rystet over KrFs linje. Kristelig Folkepartis politikk har ikke forandret seg, og de aktuelle skolenes praksis er også konsistent. Men den politiske toleransen har blitt mindre.

Derfor må nok både Kristne Friskolers Forbund og Kristelig Folkeparti forberede seg på hardere politisk kamp om dette ståstedet i tiden fremover.

Det ligger et opplagt paradoks i hele situasjonen. For de kristne friskolenes berettigelse ligger i at de skal være annerledes enn den offentlige skolen. Ellers trengte vi dem ikke.

I tråd med dette har de i mange år ønsket å kunne ansette lærere som står inne for den profilen skolene ønsker å ha. Hvordan dette ser ut i praksis, vil variere. Og det skal eller bør ikke være noe mål at bare de med en slags plettfri kristelig cv kan jobbe der.

Men det er sentralt for disse skolene, som generalsekretær Jan Erik Sundby i Kristne Friskolers Forbund påpeker, at de vil se på lærerne som «rollemodeller, og ikke bare kunnskapsformidlere.»

Det betyr naturligvis ikke at et menneske som lever eller tror annerledes enn den kristne kirke ikke kan være et godt forbilde. Men i denne bestemte situasjonen, altså som ansatt ved en kristen friskole, ønsker skolene å kunne velge medarbeidere som står inne for det skolene står for.

Dette handler ikke om kravene til ansatte ved offentlige skoler, men ved den lille prosentandelen skoler som har et kristent utgangspunkt. I praksis finnes det også ulik praksis på de ulike kristne skolene, så selve problemstillingen har varierende aktualitet også der.

Men det er vanskelig å se at det ikke skulle være rom for at kristne skoler kan løfte frem ekteskapet mellom mann og kvinne som en gudgitt ordning også i fremtiden. Det har den kristne kirke stått for gjennom hele sin historie.

Elever ved disse skolene vet godt at de lever i et samfunn hvor slett ikke alle står for det samme som de kristne skolene gjør. Skolene må selv bidra til undervisning om dette.

Men samtidig finnes det altså en del foreldre i dette landet som ønsker at skolen skal bidra til en oppdragelse i tråd med foreldrenes eget kristne ståsted. Disse foreldrene er også skattebetalere. De må betale ekstra for at elevene deres skal få gå ved kristne skoler.

Ansettelsespraksisen ved disse skolene er etablert gjennom mange år. Hvis vi i det angivelig mangfoldige Norge ikke lenger har plass til en slik frihet, er det grunn til å rope varsku.

Trangen til å tvinge andre inn i sitt eget ideologiske rom er ikke en trang verken sosialister eller andre bør gi etter for.