Det biskopene burde ha sagt om Israel

Når det gjelder kirkens forhold til Israel og det jødiske folk, er det i dag bedre å lytte til den sittende katolske biskopen i Oslo enn til Den norske kirkes biskoper.

På onsdag publiserte vi et innlegg signert biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme og biskop emeritus Ole Christian Kvarme i Den norske kirke. Det er et svar på Bispemøtets uttalelse om kristensionisme som kom fredag for to uker siden.

Vi har tidligere stilt spørsmål ved berettigelsen av denne, selv om den hadde sitt uttalte utspring i et ønske fra kirkeledere i Det hellige land.

Det er i seg selg interessant at nettopp Eidsvig og Kvarme skriver sammen. Over 500 år etter reformasjonen er det fortsatt ikke hverdagskost at katolske og protestantiske kirkeledere opptrer side ved side. Men de står altså sammen i en nokså tydelig kritikk av Den norske kirkes sittende biskoper.

Ikke først og fremst på grunn av det biskopene sa, men vel så mye på grunn av det de ikke sa. Og denne kritikken er berettiget. Bispemøtets uttalelse fremstår mer som en forlengelse av et tydelig farget politisk engasjement enn som fundert pastoral veiledning fra Den norske kirkes øverste ledelse.

I gårsdagens avis kunne vi lese Borg-biskop Atle Sommerfeldts svar på den kritikken som har kommet mot uttalelsen. Sommerfeldts svar er både oppklarende og utdypende, og skrevet i en respektfull og konstruktiv tone. Han betoner også noe av det positive som har skjedd i forholdet mellom jødene og den kristne kirke i nyere tid. Så vi skal ikke male noe helsvart bilde av situasjonen.

Likevel er det grunn til å tenke nøye over det Eidsvig og Kvarme skriver. Det er naturlig å minne om at Kvarme, før han ble biskop i Den norske kirke, blant annet var misjonsprest for Den norske israelsmisjon og har bodd i Israel. I 2015 holdt Kvarme selv foredrag for Bispemøtet og advarte mot en kristensionisme som særlig rammer det palestinske folk. Han er med andre ord ikke fremmed for den tematikken som nå har vært til behandling. Men i teksten vi i dag publiserer er altså betoningen en annen.

Interessant nok viser Eidsvig og Kvarme til en uttalelse fra Den anglikanske kirke i fjor. Der blir det satt ord på at jødenes tilbakekomst til det gamle løfteslandet må kunne forstås i lys av Guds løfter, uten at man med det setter Guds stempel på alt den moderne staten Israel foretar seg. Og dermed også uten at man underkjenner de legitime rettighetene til den palestinske sivilbefolkningen.

En slik betoning kunne også biskopene i Den norske kirke ha valgt. De kunne ha valgt å sette søkelyset på der skoen trykker hos oss. I norsk kristenhet kan vi knapt se noen dominerende retning som tar til orde for å ignorere den palestinske sivilbefolkningen. Aller minst ser vi dette i Den norske kirke. Men i stedet velger Bispemøtet å legge vekten på å kritisere en retning som knapt har kjente talspersoner i vår sammenheng. Det var et dårlig, men dessverre talende valg. Hvis man vil kritisere noen, er det en fordel om man først har bygget opp troverdighet hos dem man vil kritisere.

I denne saken må vi skrive noe vi strengt tatt ikke hadde trodd at vi skulle komme til å skrive: Når det gjelder kirkens forhold til Israel og det jødiske folk, er det i dag bedre å lytte til den sittende katolske biskopen i Oslo enn til Den norske kirkes biskoper.