Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
leder
Integrering til gjensidig glede
Del
Hvis etniske nordmenn og migrantkristne lever adskilte liv, vil det være et tap for oss alle.

Enhver som er døpt og tror på Jesus, er del av et fellesskap. Dette fellesskapet er mye større enn vi gjerne tenker på til daglig.

Det er definitivt større enn bibelgruppen og den lokale menigheten, ja også større enn nasjonale kirkesamfunn.

I Bibelen beskrives kirken som Jesu kropp. Alle kristne er del av denne kroppen. Det betyr at alle som tror er del av den store, internasjonale kirkefamilien.

Når kristne migranter fra andre deler av verden flytter inn i norske nabolag, er det altså, rent kirkelig sett, ikke fremmede som kommer. Det er tjukke slekta.

Da skulle migrantene ha en naturlig plass i kirkene våre. Så enkelt er det ikke alltid.

Dagen skrev tirsdag om Cristina Pereyra-Paz som er født i Norge og har foreldre fra Chile. Hun forteller at hun hele livet har kjent på følelsen av å være annerledes. Spesielt i kirken.

Det er en viktig melding til norske kirkeledere. For hvis det var et fellesskap hun som flerkulturell skulle kjenne seg hjemme i, ideelt sett, så var det nettopp kirken.

«Hvordan vi tror, er på mange måter formet av kulturen vår», sier Pereyra-Paz, som er masterstudent i ledelse og menighetsutvikling. Derfor mener hun at den flerkulturelle kompetansen må økes i menighetene.

Samtidig advarer hun mot at segregerte kirkesamfunn blir resultatet hvis kristne med migrantbakgrunn ikke klarer å finne tilhørighet i norske kirker.

Nå kan det være flere grunner til at innvandrergrupper velger å danne egne menigheter. Teologi er én årsak. Etnisitet og språk en annen.

For mange migranter representerer ikke kirkene bare et åndelig fellesskap, men er også en sosial arena og et bånd tilbake til hjemlandet.

Så finnes det også mange eksempler på menigheter som har kommet langt med å integrere migranter. Andre vil, men strever med å få det til. I Den norske kirke har man erkjent at de i for liten grad har klart å inkludere migranter.

Nå ønsker de å ta grep. I desember skal Kirkerådet diskutere temaet. Det er på høy tid, kan man si. Men først og fremst er det et gledelig initiativ.

Med sin tilstedeværelse i alle landets kommuner har Den norske kirke en enestående mulighet til å nå innvandrerbefolkningen.

Pastor i Oslo Storbymenighet, Anne Mari Schiager Topland, bidro med forsiktig realitetsorientering i den nevnte reportasjen i Dagen.

«Alle kirker kan si at de fokuserer på inkludering, men noe annet er å virkelig ville det», sa Schiager Topland til Dagen. Hun understreker viktigheten av å la dem med en annen kultur være med på å forme menigheten.

Det er viktig å åpne hjemmene og invitere migrantene inn i det sosiale livet, men også å åpne døren til komitémøter og menighetsråd og å ansette migranter i kirkelige stillinger.

Trolig trenger vi alle en realitetsorientering i møte med våre brødre og søstre som kommer flyttende fra andre deler av verden, for å bli klar over hvilke ressurser og kulturell rikdom de har i bagasjen.

Og kanskje trenger vi å minne oss om at kirken har hatt bånd til utlandet fra første dag. Den kristne troen ble gitt oss i gave fra folk som kom reisende.

Det forvandlet landet vårt. Slik kan vi også bli fornyet og beriket i dag, når mennesker som kommer langveis fra får sin naturlige plass i menighetene.

Hvis etniske nordmenn og migrantkristne lever adskilte liv, vil det være et tap for oss alle.

leder,lederartikkel,menighetsliv,migrantmenigheter,migranter,integrering,cristina pereyra-paz,kirken,anne mari schiager topland