Karikaturer er demokratiets sikkerhetsventil

Karikaturtegnere er den enkeltgruppen i pressen som lever farligst. Både i overført og direkte betydning.

Mandag kom nyheten om at ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN gir Ossietzkyprisen for 2020 til karikaturtegnerne i Norge. Sjelden har vel en pristildeling vært mer aktuell.

For tre dager tidligere fikk den 47 år gamle læreren Samuel Paty halsen skåret over i en karikaturrelatert terroraksjon i Paris. Paty hadde levd med trusler en stund fordi han hadde vist frem Muhammed-tegninger i en skoletime der han underviste om ytringsfriheten og dens grenser.

Lærerdrapet kom i sin tur bare uker etter at to personer ble skadet i et økseangrep utenfor karikaturbladet Charlie Hebdos gamle lokaler i samme by. Der inne døde 11 personer i det som fortsatt er det verste terroranslaget mot ytringsfriheten i Europa i fredstid.

I et diktatur kan hele pressen risikere å bli forfulgt av makthaverne. Der kan både journalister og redaktører ende opp i fengsel hvis myndighetene ikke liker det de ytrer. I enkelte tilfeller kan de også bli myrdet, slik journalistdrapene i Russland så rystende vitner om.

Men her i den vestlige verden slipper imidlertid de fleste som ytrer seg i avisene, å frykte for sine liv. De siste 15 årene er det imidlertid en liten og helt spesiell yrkesgruppe innenfor pressen som stadig har vært utsatt for trusler - og også flere terrorangrep.

Med tegnerne i Charlie Hebdo gikk det som nevnt til slutt galt, mens både svenske Lars Vilks og danske Kurt Westergård har overlevd terrorangrep rettet mot dem.

Karikaturtegnere er i dag den mest forfulgte enkeltgruppen i mediene i den frie delen av verden. Deres særpregede stemme er under kraftig press i vår offentlighet.

Derfor er det en både riktig og viktig pristildeling Norsk PEN nå gjør. Prisen tildeles alle som arbeider med satire- og avistegning i Norge og gis for det styret kaller «fremragende innsats for ytringsfriheten».

Den begrunnelsen er det ikke vanskelig å være enig i. Karikaturen kan på et øyeblikk uttrykke det vi som benytter tastatur, må bruke en hel artikkel på å prøve å få frem.

Og ingen annen uttrykksform er mer velegnet til å stikke hull på det selvhøytidelige, pompøse og maktarrogante. Kort sagt: Karikaturer og satiretegninger er demokratiets sikkerhetsventil.

Men dessverre går denne stolte avistradisjonen nå en usikker fremtid i møte. I takt med at karikaturen som kunstform og meningsytring blir stadig mer kontroversiell, har flere aviser begynt å telle på knappene.

Er det egentlig kostnadssvarende å holde seg med avistegnere. Blir det ikke for mye bråk? Er det virkelig verdt det?

Amerikanske New York Times har stilt seg det spørsmålet og kommet frem til at nei, det er ikke verdt det. Det var spetakkelet rundt en tegning av Israels statsminister Netanyahu som førerhunden for en blind Donald Trump som gjorde den endelige utslaget.

I fjor sommer sluttet derfor denne kanskje aller mest respekterte avisen i verden å publisere regelmessige politiske karikaturer. Også i Norge mister karikaturtegnere avisengasjementene sine.

Det er et definitvt et tap. Og det er offentlighet som taper aller mest fordi vi er i ferd med å miste en viktig ytringsform.

Det er derfor all mulig grunn til både å sette pris på og gi en pris til karikaturtegnerne. Mens vi ennå kan.