Bispemøtets forhold til Israel
Hvor mange norske biskoper har i løpet av de siste 20-30 årene offentlig vist at de ønsker å sette seg inn i hvordan den jødiske sivilbefolkningen i Israel opplever hverdagen?
På Bispemøtets pressekonferanse i Trondheim fredag presenterte Borg-biskop Atle Sommerfeldt en uttalelse om kristensionisme. Det er ikke i utgangspunktet ikke opplagt hvorfor akkurat dette skulle være en sak for Bispemøtet akkurat nå.
I uttalelsen heter det at «Kirkeledere i Jerusalem har bedt verdens kirker og det internasjonale samfunnet om å legge press på partene».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Både Atle Sommerfeldt selv og dessuten preses Olav Fykse Tveit har i mange år uttrykt et tydelig engasjement i den stadig pågående konflikten mellom Israel og palestinerne. Man velger selv hvilke saker man setter på dagsordenen.
Uttalelsen, som kan leses i sin helhet her, begynner med setningen «Situasjonen i Israel og Palestina er dypt bekymringsfull.» Det er nærmest umulig å være uenig i dette. Derimot er det fullt mulig å være uenig om hvor kjernen til problemet ligger.
Det vanlige i norsk debatt, også fra Den norske kirkes hold, er å legge hovedansvaret på Israel. Ved å vise til «kirkeledere i Jerusalem» kan biskopene også påberope seg en lokal legitimitet for denne tilnærmingen.
«Kristensionisme» er et begrep det ikke uten videre er lett å forstå. Det har vært gjenstand for flere runder med debatt, også her i avisen. Ulik mennesker forstår begrepet ulikt, og svarer derfor også ulikt på hvorvidt de regner seg som sionister.
Slik kan begrepet fungere oppskriftsmessing som en stråmann. Atle Sommerfeldt kan villig vekk snakke om hvordan kristensionisme er verre enn apartheid, og han kan vise til amerikanske forkynnere som er ukjente selv hos de fleste norske israelvenner.
Det finnes en retning som blir kalt kristensionisme og som er fremmed for de aller fleste norske kristne. Også Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem vil antakelig ta avstand fra den endetidsforståelsen man kan møte i noen amerikanske israelvennlige miljø.
Men da er vi tilbake til spørsmålet om hvorfor Bispemøtet tar dette opp akkurat nå.
Ser vi i den offentlige debatten her i landet store miljøer eller organisasjoner som tar til orde for å ignorere menneskerettigheter og å la den palestinske sivilbefolknignen seile sin egen sjø?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Eller ser vi tvert imot tendenser til ensidighet den andre veien, hvor den samme palestinske sivilbefolkningen sjelden blir stilt til ansvar for vedvarende jødehat, for eksempel i skolebøker?
Hvor mange norske biskoper har i løpet av de siste 20-30 årene offentlig vist at de ønsker å sette seg inn i hvordan den jødiske sivilbefolkningen i Israel opplever hverdagen?
Det finnes definitivt grunner til å kritisere israelske politikere. Men utgangspunktet for å gjøre det blir bedre hvis man først viser at man i det minste prøver å forstå hvorfor de tenker og handler slik de gjør. På det punktet har Den norske kirkes lederskap i nyere tid lite å skryte av.
Derfor er det grunn til å si, i all forsiktighet, at denne saken kunne Bispemøtet valgt å gripe an på en annen måte.
I stedet dekker de sin egen politiske ensidighet i en teologisk drakt - og gjør seg slik skyldig i en sammenblanding av teologi og politikk som ligner den de kritiserer sine meningsmotstandere for å drive med.
