Beundringsverdige menighetsplantere
Blant menighetsplanterne finner vi mange ildsjeler som dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned og år etter år gjør en beundringsverdig innsats for at evangeliet om Jesus Kristus skal bli kjent for flere.
Denne uken skulle en rekke norske kristenledere sammen med nærmere 2000 andre vært samlet i Berlin til menighetsplantingskonferansen Exponential. Som følge av koronasituasjonen ble det i stedet en digital dagskonferanse med lokale samlinger i 125 europeiske byer.
I Forum i Bergen var 60 menighetsplantere fra frikirkelige og lavkirkelige miljø samlet til en slags rundebordskonferanse hvor programmet delvis bestod av samtale rundt bordene og delvis av innslag på storskjerm. Det er all grunn til å berømme disse menneskene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den kristne kirke er en sammensatt størrelse på mange måter. Til dels gjelder det ulike teologiske ståsteder. Til dels gjelder det geografisk tilhørighet. Til dels gjelder det ressurssituasjon. Blant dem som planter nye menigheter er veien til statskassen ofte nokså smal. Og dette er ikke et arbeid som går av seg selv. Det har mange fått erfare.
På den ene siden har det blitt en økende erkjennelse i mange kristne sammenhenger at det å starte nye fellesskap er en av de mest effektive måtene vi kjenner til for å nå nye mennesker med evangeliet. Men menighetsplanting er ikke smertefritt. Ofte kan det være lang vei mellom visjoner og den virkeligheten man opplever i hverdagen. Mange har måttet gi opp på veien.
Men det er også en kjensgjerning at mange har klart å etablere nye fellesskap der det ikke var opplagt at dette ville lykkes. Og det er også en kjensgjerning at disse fellesskapene i betydelig grad ser ut til å nå mennesker som ellers ikke tilhører kristne fellesskap.
Derfor er det i dag bred oppslutning om behovet for å etablere nye fellesskap i de fleste større kristne sammenhenger her i landet. Den norske kirke er naturlig nok i en særstilling når det gjelder ressurstilfang. Og også folkekirken driver med menighetsplanting, selv om det var få prester å se i Forum tirsdag.
Men Den norske kirkes apparat er mer møysommelig enn det vi finner i de lavkirkelige og frikirkelige sammenhengene. Dermed kan man snu seg raskere der. Men det finnes ikke alltid like solide apparater til å støtte dem som går i bresjen for nye satsinger.
Noen få menighetsledere blir kjendiser på ulike nivå. De fleste blir det ikke. Noen får mye offentlig anerkjennelse for sin innsats. De fleste gjør det ikke. Noen får roller som innebærer offentlig eksponering. De fleste gjør det ikke.
Blant menighetsplanterne finner vi mange ildsjeler som dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned og år etter år gjør en beundringsverdig innsats for at evangeliet om Jesus Kristus skal bli kjent for flere.
Pastor Øystein Gjerme i Salt Bergen, som også leder Pinsebevegelsens lederråd, pekte i gårsdagens avis blant annet på verdien av at nye menigheter blir etablert med utgangspunkt i etablerte fellesskap. Det er en viktig påpekning av flere grunner. Han kommer også med flere andre råd til dem som vil etablere nye menigheter som det er vel verdt å lytte til.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Først og fremst er det likevel grunn til å berømme dem som på en konkret måte lar seg utfordre av misjonsbefalingen, og som gjør et trofast arbeid for å utbre Guds rike i et land hvor gudstro slett ikke er selvsagt.
