Kongen under kniven

Gud sign vår konge god!

Disse linjene ble skrevet samtidig som kong Harald ble hjerteoperert på Rikshospitalet i Oslo. Der gjennomgikk han en hjerteoperasjon, nærmere bestemt var det en av kongens hjerteklaffer som ble byttet.

Majesteten har vært plaget med tung pust en tid og legene håper at et slikt inngrep skal få bukt med pusteproblemene.

Slottet melder at operasjonen var vellykket. Vårt statsoverhode var i de beste medisinske hender, i folkets tanker og i de kristnes bønner. Men en konge under kniven gir oss likevel en anledning til å reflektere over både denne monarkens og hele monarkiets stilling i det norske folk.

Kong Harald er i fullt arbeid selv om han befinner seg på et stadium i livet der de fleste har langt roligere dager.

Vår 83-årige konge er aktiv tjeneste for det norske folk selv om han for lenge siden har passert gjennomsnittlig pensjonsalder. Og hvis Harald V. hadde vært en vanlig arbeidstager med AFP-ordning, kunne han ha nydt sitt otium i over 20 år nå.

Slik er det selvfølgelig ikke for de kongelige. Å være monark er et livslangt embete fra den dagen man får konge- eller dronningverdigheten. Det er et kall gitt dem av det folket og den nasjonen de representerer.

Men selv om det forventes at vår konge skal tjene Norge også gjennom hele sin livshøst, så er det viktig å i blant stoppe opp og vise takknemlighet for den fremragende gjerningen han utfører. Kongens hjerteoperasjon er en slik anledning.

År etter år fortsetter kong Harald ufortrødent å representere landet vårt og dets innbyggere på en helt utmerket måte. Kong Harald etterfulgte Kong Olav, selve folkekongen.

Om få år har Harald regjert like lenge som hans far gjorde. Også kong Harald har klart å oppnå en posisjon som en folkets monark i den jevne nordmanns øyne.

Den ujålete formen for verdighet som han utstråler, treffer noe i den norske folkesjelen. Det er slik vi liker å betrakte våre kongelige. Vi kan kjenne oss igjen i dem, selv om de ikke er som oss.

Det er nok nettopp denne nærheten mellom kongehus og folk som er nøkkelen også til den sterke stillingen monarkiet som institusjon har i Norge.

For populariteten er høy selv om vi lever i en tid der det er mer debatt om monarkiets berettigelse enn tidligere. Politikere, også fra sentrum og høyresiden, står frem som prinsipielle republikanere.

Og selv om de fleste av disse også er svært nøye med å understreke at vårt nåværende kongehus gjør en god jobb, så kan det se det ut som det er en viss medvind for republikanske tankestrømninger.

Mange stiller spørsmål ved riktigheten av at medfødte privilegier skal gå i arv. Andre peker på at kronarvinger fratas den friheten til å velge sin egen livsvei, som vi ellers holder så høyt.

Vi skal ikke påstå at monarki er noen perfekt styreform. Det finnes relevante innsigelser som det absolutt går an å diskutere. Men da må man også være villig til å se på styrker og svakheter ved alternativet, et folkevalgt statsoverhode.

Hvis man for eksempel ser til USA, så har utviklingen der tydelig vist at systemet med republikk også har sine begrensninger.

I en stadig mer polarisert tid finnes det klare fordeler med å ha et statsoverhode som kan heve seg over den strie strømmen av små og store stridsspørsmål.

En konge eller dronning kan overlate den splittende partipolitikken til andre og i stedet ta rollen som uavhengig nasjonalt symbol. En monark har en helt annen samlende funksjon nettopp fordi han eller hun representerer alle.

Et rojalt statsoverhode er ikke er valgt med knappest mulig flertall, eller uten et flertall, som tilfellet faktisk er i Donald Trumps USA.

Kong Harald har ikke et partiprogram eller valgløfter som han må forholde seg til. Det holder med det korte valgspråket han tok ved sin fars bortgang i 1991: «Alt for Norge».

Det tre ordene har kong Harald fulgt gjennom hele sin gjerning. Og det håper han skal ha helse til å fortsette med i mange år fremover.

Derfor sier vi som så mange andre har gjort før oss: Gud sign vår konge god!