Bildet viser Nordlyskatedralen i Alta.

Det er godt for et menneske å bøye seg for Gud

Slik Nordlyskatedralens tårn peker mot himmelen, minner kirken oss om at det ikke var vi som skapte jorden.

Jeg skriver disse linjene mens jeg sitter og ser ut på Nordlyskatedralen i Alta gjennom hotellvinduet. Den står der som et moderne landemerke, som en påminnelse om Guds plass i tilværelsen.

Ved at den i sin utforming spiller på nordlyset, dette spektakulære naturfenomenet som er et vanlig skue her omkring, minner den også om hvor nært Gud ifølge kristen tro har knyttet seg til naturen, til det skapte, og i særdeleshet til oss mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På flyet nordover leste jeg i den danske presten Sørine Gotfredsens nyeste bok, «Som Sørine leser Bibelen». «I virkeligheten finnes det kun et spørsmål som grunnleggende gjelder angående Det nye testamente, og det lyder: Tror du på Gud?»

Hvis svaret på det spørsmålet er ja, kan man vel godt også tro at Gud lot Jesus bli født av en jomfru, eller at han gikk på vannet. For ikke å snakke om at han stod opp fra de døde.

Naturligvis er det ikke slik at alle teologiske problemer blir løst med denne avklaringen. Men den sier likevel noe om et innsteg, et utgangspunkt for å tilnærme seg Gud slik vi møter ham i Bibelen.

Tror vi at det er Gud vi står overfor, eller tror vi at Bibelen dypest sett er et menneskelig produkt? «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige» sier vi i den apostoliske trosbekjennelsen.

Stadig oftere opplever jeg det å ta del i trosbekjennelsen som et høydepunkt i gudstjenesten. Det er noe med ærefrykten for Gud som virker tiltalende, midt i en tid hvor vi mer eller mindre bevisst heller mot å ville tilpasse gudsbildet til det vi selv synes er passende.

For 20 år siden var jeg bibelskolestudent i regi av Ungdom i Oppdrag på Hawaii. Jeg kjente ikke så mange andre der, og var mer ivrig i bibellesningen enn jeg kan huske å ha vært noen gang. Blant annet leste jeg gjennom Tredje Mosebok. Den boken er det mye å si om.

Ved første øyekast kan den virke nokså utilgjengelig. Og deler av den er utfordrende lesning. Men midt i alt det som kan virke både brutalt og fremmed stoppet jeg opp ved en gjentakende formulering: «Jeg er Herren».

Igjen: dette løser slett ikke alle teologiske spørsmål man kan komme over i møte med denne boken, som fra et kristent ståsted må leses i lys av Det nye testamente.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men det minner om et perspektiv som kan gå tapt når vi kun leser Bibelen med utgangspunkt i hva som gir mening for oss her og nå.

Å anklage sine meningsmotstandere for å drive dekonstruksjon kan være en enkel hersketeknikk. For intuitivt vil vi heller bygge opp enn å rive ned.

Men noen ganger er det nødvendig å rive det bestående for å kunne bygge nytt. Når det gjelder den kristne kirke, må imidlertid dekonstruksjonen være forbeholdt det som ikke kommer fra Gud. Og det finnes der til alle tider.

Kirken er aldri uten menneskelig preg. Derfor er den aldri ferdig utviklet. Men kirken er ikke en menneskelig konstruksjon. Derfor trenger vi ærbødighet i møte med Den hellige.

Mens Gud i Det gamle testamente presenterer jeg selv som «Jeg er», ligger det i menneskets natur så å si å være «jeg er ikke», i den betydningen at vi ikke er skapt til å være vår egen gud.

«Herre Gud, ditt dyre navn og ære, over verden høyt i akt skal være», synger vi i den gamle Petter Dass-salmen.

Det er et stykke vei fra både Det gamle testamentes og Petter Dass’ dager til våre egne, men her er likevel et forsøk på gjøre et sprang i tid: Det siste drøye halvannet året har det vært en del negative medieoppslag om Hillsongs norske avdeling.

Det har hatt sammenheng med en reell indre uro. Og det gjenstår å se hva som nå ligger foran.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det vi imidlertid ikke skal glemme, er at dette menighetsnettverket i løpet av forholdsvis kort tid har bygget seg opp til å samle rundt 150.000 mennesker rundt i verden på en vanlig søndag.

Mange av disse i vestlige storbyer hvor kristne menigheter ellers strever med å tiltrekke seg nye. Man kan si mye om Hillsongs populærkulturelle profil.

Men de som besøker en Hillsong-avdeling skjønner fort at det er en kirke de har kommet til. Og de klarer i stort antall å tiltrekke seg unge mennesker som ikke pleier å gå til gudstjeneste.

Når jeg har besøkt Hillsong-menigheter i ulike land har jeg stoppet opp ved innskriften på veggen –«Welcome home». Velkommen hjem.

Det kan virke rart for en som aldri har vært der før å bli ønsket velkommen hjem. Nærmest som en selvmotsigelse. Men samtidig sier innskriften noe viktig og vakkert om hva den kristne kirke dypest sett er og bærer med seg.

I Dagen tirsdagkunne vi lese om Silje Kleiveland-Hanssen som har skrevet masteroppgave om Hillsong Norway. Hun fortalte om mennesker som fremhevet tilhørigheten til noe større, og som «omtalte kirke som familie, som er en del av livet og hverdagen». Slik skal det være.

Kirken er ikke et koldtbord, eller en á la carte-meny. Kirken er fellesskapet av dem som har tatt imot frelsen i Jesus Kristus. Kirken lever alltid i et spenningsfylt forhold til samtiden.

Men slik Nordlyskatedralens tårn peker mot himmelen, minner kirken oss om at det ikke var vi som skapte jorden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi er prisgitt krefter vi ikke rår over. Det vet de litt om i Finnmark. Og det er godt for mennesket å bøye seg for Gud. Også når vi ikke forstår hans veier.

For, som vi leser i Salmenes bok: «Herren er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn.»