Sjubarnsmor og superstjerne
De faglige kvalifikasjonene og de personlige egenskapene til Coney Barrett burde høste allmenn anerkjennelse.
Å være mor til fem biologiske barn og to adoptivbarn fra et fattig land er i seg selv en stor prestasjon. Når en kvinne i en alder av 48 år dessuten blir nominert til en av de mest prestisjefylte posisjonene i verdens mektigste land, må man nesten la seg imponere. Amy Coney Barrett ble, som mange ventet, Donald Trumps nominerte til det ledige setet i Høyesterett i USA.
Coney Barretts ydmyke og samtidig trygge fremtreden under kunngjøringen ved Det hvite hus på lørdag, befestet inntrykket av en kvinne som har klart hode, varmt hjerte og solid bakkekontakt. Alt kan hun komme til å trenge i fullt mål. Hun er på vei inn i en prosess som kan komme til å få svært høy temperatur.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De faglige kvalifikasjonene og de personlige egenskapene til Coney Barrett burde høste allmenn anerkjennelse. Men nominasjoner til USAs høyeste domstol er gradvis kommet til å dreie seg mer om ideologisk profil enn formelle kvalifikasjoner.
Da forgjengeren Ruth Bader Ginsburg ble utnevnt i 1993, var det med støtte fra 96 av 100 senatorer. Med andre ord ble Bader Ginsburg godkjent ikke bare av demokrater, men også av de fleste republikanere i Sentatet. Nå er det ventet at Coney Barrett vil bli godkjent med et knappest mulig flertall, og utelukkende republikanske stemmer.
Fra et verdikonservativt ståsted er det gledelig at en dommer som Coney Barrett kan få plass i Høyesterett. Hun står for en rettsfilosofi som legger stor vekt på grunnlovsteksten som faktisk foreligger. Dermed er hun skeptisk til å lese svar på spørsmål som var langt utenfor grunnlovsfedrenes horisont på slutten av 1700-tallet.
Det er dette som er skjedd i noen av de mest omstridte høyesterettsdommene i USA. Ikke minst gjelder det Roe vs. Wade fra 1973 som sa at kvinner har en grunnlovsfestet rett til selvbestemt abort og endringen av ekteskapsdefinisjonen fra 2015.
Kritikere av Coney Barrett er bekymret for tilknytningen hennes til den karismatiske katolske bevegelsen People of Praise og hennes personlige fromhet. Det sier sitt om kulturklimaet når den personlige troen til en kandidat blir problematisert på denne måten.
En dommer skal ikke være aktivist på vegne av sitt livssyn, men ut fra sitt beste skjønn avgjøre hva en lov faktisk sier. Man er ikke fri til å gjøre som man vil. Loven skal avgjøre.
Her ligger det en grunn til edruelighet for dem som jubler over å ha fått erstattet et liberalt ikon med en verdikonservativ superstjerne i Høyesterett. Ikke bare grunnlovens bokstav, men også presedensen i hvordan den er blitt forstått, legger føringer for en dommer.
Flere kommentatorer påpeker at selv om Coney Barrett skulle kunne bidra til å omgjøre abortdommen fra 1973, betyr ikke dette slutten på abort i USA. Tvert imot blir kampen flyttet til hver enkelt av landets 50 stater. Og ekteskapsdommen fra 2015 er det ikke grunn til å forvente omstøting av.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Polariseringen og mistroen mellom de politiske fløyene i USA er blitt så sterk at det på sikt kan komme tilbakeslag for dem som jubler nå. For eksempel nevnes muligheten for at demokratene kan velge å øke antallet høyesterettsdommere.
Det blir neppe fred og fordragelighet, og orden på alle ting, selv om USA får et konservativt flertall i Høyesterett. Men Amy Coney Barrett er en grunn til glede.
