Norges innsats for trosfrihet i Pakistan
Selv om Pakistan ytrer ønske om å respektere internasjonale konvensjoner, representerer ikke minst landets strenge og ofte misbrukte blasfemilovgivning en konstant trussel.
En tvangsgiftet jente blir pålagt av domstolen å bli med overgriperen hjem. En familiefar dømmes til døden for påstått blasfemi. En blasfemimistenkt mann blir skutt i rettssalen.
De tre sakene, som alle er omtalt i Dagen nylig, viser alvorlige svakheter når det gjelder religiøse minoriteters rettssikkerhet i Pakistan.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da er det en oppmuntring, tross alt, at utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) forsikrer at regjeringen fremmer trosminoriteters rettigheter som del av utviklingssamarbeidet med Pakistan.
Dette kom frem i utenriksministerens svar på et skriftlig spørsmål fra Geir Toskedal (KrF) om hva Norge kan gjøre overfor Pakistan for å fremme trosfrihet, rettssikkerhet og respekt for internasjonale konvensjoner som Pakistan har forpliktet seg til å følge.
Konvensjonene Toskedal viser til, er sentrale her. For samtidig som både kristne, hinduer, sikher, ahmadier og parsere er utsatt for forfølgelse og overgrep i Pakistan, har landet forpliktet seg til å respektere en rekke internasjonale konvensjoner.
Blant disse er FN-konvensjonen for sivile og politiske rettigheter, der artikkel 18 beskytter trosfriheten og artikkel 27 beskytter etniske og religiøse minoriteter, i tillegg til at konvensjonen sikrer grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.
Gjennom mekanismen med landhøringer i FNs Menneskerettighetsråd, kalt Universal Periodic Review (UPR), må FNs medlemsland jevnlig opplyse om hvordan det står til på menneskerettighetsfronten.
I sitt svar viser utenriksministeren til at Norge har brukt disse landhøringene til nettopp å holde Pakistan ansvarlig.
Under den siste landhøringen, i november 2017, aksepterte Pakistan Norges anbefaling om å etterforske alle tilfeller av vold mot trosminoriteter og påse at gjerningspersonene holdes ansvarlige.
I senere samtaler med pakistanske myndigheter har Norge krevd svar på hvordan disse anbefalingene er fulgt opp.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Norge har også engasjert seg for å bekjempe hatretorikk, som ofte bidrar til å øke spenningene mellom de religiøse gruppene, samt støttet organisasjoner som arbeider for menneskerettigheter.
Dette er bra. Samtidig må man hele tiden spørre seg om det er mulig å gjøre mer. Det er avgjørende at Norge opprettholder engasjementet og mobiliserer internasjonale allianser som drar i samme retning.
For selv om Pakistan ytrer ønske om å respektere internasjonale konvensjoner, representerer ikke minst landets strenge og ofte misbrukte blasfemilovgivning en konstant trussel.
Dårlig rettssikkerhet og manglende beskyttelse gjør dessuten at minoritetene ofte fremstår rettighetsløse. Ett eksempel så vi altså da en blasfemianklaget ahmadiyya-muslim ble skutt og drept i en rettssal i juli.
Et annet da en domstol i august tvang kristne Maira (14) til å bli værende hos mannen som hadde kidnappet henne. Et tredje kom for et par uker siden, da den kristne firebarnsfaren Asif Pervaiz ble dømt til døden for blasfemi, selv om bevisene var svake.
«Norge har gjennom det siste tiåret markert seg internasjonalt som en sterk forsvarer av tros- og livssynsfriheten», skriver utenriksministeren i sitt svar til Toskedal.
Det er godt. Og absolutt nødvendig. Hvis noen skulle lure på hvorfor, er det bare å se til Pakistan som et av mange land der trosminoriteter er særlig utsatt for menneskerettighetsbrudd.
