Nå snakker vi om identitetspolitikk, om no-platforming og om safe spaces. Begrepene kan virke nye, men det de betegner er ikke nytt, skriver Dagens lederskribent.

Å kjempe på en kristen måte

Det er ikke overraskende at både studenter og ulike minoritetsgrupper vil foreslå lovendringer for å slippe unna ubehagelige møter med holdninger og standpuntker man opplever sårende eller provoserende.

Trangen til å kneble meningsmotstandere er ikke av ny dato. Tvert imot. Det er et gjentakende trekk i ulike slags miljøer at man prøver å definere rammer for hvilke ytringer man tolererer. Derfor bør vi egentlig ikke la oss overraske når vi ser forsøk på å utdefinere meningsmotstandere, enten det skjer på studiesteder, på arbeidsplasser eller i den offentlige debatten.

I en ideell verden kunne vi ønske friest mulige debattarenaer, i tillit til at den som har de beste argumentene når frem. Sånn er det slett ikke alltid.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Derfor er det heller ikke overraskende at både studenter og ulike minoritetsgrupper vil foreslå lovendringer for å slippe unna ubehagelige møter med holdninger og standpunkter man opplever sårende eller provoserende.

1970-årene blir i ettertid gjerne sett på som ­kampenes tiår. Da gikk debatten høyt både politisk­ og religiøst. Politisk stod man midt i den kalde ­krigen, studentopprøret i 1968 hadde ­begynt å sette sine spor, og her hjemme hadde vi stemt nei til EU. Religiøst var 1970-årene Jesus-­vekkelsens tiår, ­samtidig som sterke krefter tok til orde for en ­samfunnsorden hvor Gud ble forsøkt spilt ut over sidelinjen.

I perioder med steile fronter­ blir veien til skyttergravene kortere. Det kan ­fungere ­mobiliserende. Men det kan også fungere polariserende­. Over tid blir en bevegelses eller en fraksjons ­karakter demonstrert ikke minst ­gjennom hvordan man behandler sine meningsmotstandere.

Historien gjentar ikke seg selv. Men noen ­fellestrekk kan vi likevel kjenne igjen. Nå snakker vi om identitetspolitikk, om no-platforming og om safe spaces. Begrepene kan virke nye, men det de betegner er ikke nytt. Derfor er det nødvendig å følge oppmerksomt med, slik at ikke begreper som disse får tjene som hersketeknikker på vegne av ­bestemte ståsteder.

Det er ikke diskriminerende at noen andre mener eller tror på noe annet enn meg. Både religiøse og politiske ståsteder kan føre til diskriminering. Men hvis uenighet blir synonymt med diskriminering eller trakassering, risikerer vi å miste den virkelige diskrimineringen av syne.

Fra et kristent ståsted er dette derfor tiden for å rendyrke den kristne egenarten. Det gjelder ­dypest sett tilliten til Gud. En kristen kirke er ikke ­avhengig av storsamfunnets støtte. Den er avhengig­ av en ­levende relasjon til Jesus Kristus.

Og en ­kristen kirke i kamp opptrer ikke på samme måte som hvem som helst andre i kamp. Kristne ­mennesker er kalt til ikke bare å kjempe for det gode, men også å kjempe med det gode.

Noe av det mest radikale i Jesu lære var budskapet­ om å elske sine fiender. At kristne opplever seg ­kneblet eller tilsidesatt i den offentlige debatten hjemler ikke ukristelig tale eller ukristelige handlinger overfor sin neste. Heller ikke i kampens hete.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Om noen slenger med leppen i kristnes retning, er det kristne idealet å vende det andre kinnet til. Det er ved å opptre Kristus-likt at den kristne kirke ­bærer vitnesbyrd om sin frelser.

I en tid med konflikt og ytre press kan den kristne kirke miste frimodighet og gi opp den skatten evangeliet er. Men en slik tid kan også føre til foredling. Det har aldri vært smertefritt å følge Jesus Kristus. Men mange er de som gjennom historien har fått erfare at nettopp i smerte og kamp er Herren nær.

Les også
Er du «woke»? Eller kanskje en «slacktivist»?Ordenes opprinnelse
Les også
Reagerer på liste med «trygge kirker» for skeive
Les også
Kjendisforfatter protesterer mot oppsigelse for transkritikk