Tre dueller som avgjør valget

Kanskje Venstre og KrFs valgkampslagord burde være «Mer Erna for stemmene»?

Stortingsvalget kommer til å avgjøres av tre lange ord: Krisestyringskonkurransen, populismeslaget og sperregrensebingoen.

Søndag er det akkurat ett år til vi nordmenn Igjen skal trekke for gardinene bak oss. Der inne i valgavlukkets ensomhet skal vi avgjøre hvem som skal styre landet de neste fire årene.

For det er faktisk vi velgerne som skal bestemme dette, selv om enkelte later til å tro at resultatet allerede er gitt. Jonas Gahr Støre ser fortsatt ut til å mene det. I Aftenposten torsdag gikk han i hvert fall langt i å slå fast at KrF ville stå uten regjeringsmakt neste år.

Vi vil minne Ap-lederen om at han også ved forrige stortingsvalg tok sin egen seier på forskudd. I den TV-sendte partilederdebatten ved valgkampåpningen bad han velgerne lytte til «den neste statsministeren», altså seg selv. Slik skulle det imidlertid ikke gå.

Slik vi ser det er det tre nøkkeldueller som til slutt vil bestemme utfallet av valget. Den som vil forstå hvordan den lange valgkampen frem mot 13. september 2021 utvikler seg, gjør klokt i å følge nøye med på alle tre.

Den mest iøynefallende av dem er naturligvis kampen mellom de to statsministerkandidatene og mellom deres respektive partier.

Oppgjørene Erna versus Jonas og Høyre versus Ap er selve styringskonkurransen. Og denne gangen blir det en krisestyringskonkurranse, siden Norge befinner seg i den største økonomiske og helsemessige krisen siden krigen.

Foreløpig har popularitetstevlingen i koronaens skygge slått svært positivt ut for Erna Solberg. Etter å ha opplevd helt elendige gallupstall på etterjulsvinteren svingte pilen rett opp da pandemien slo til for alvor fra midten av mars.

Den effekten har holdt seg både når det gjelder oppslutningen om partiet Høyre og andelen som mener at Solberg er den best egnede statsministeren.

Denne typen sterke popularitetsutslag er velkjent under dype kriser. I den engelskspråklige verden har fenomenet faktisk et eget navn, «rally round the flag»-effekten.

For befolkningen har en sterk tendens til å slutte opp om sine ledere når landet trues av en potensielt dødelig fare, enten det gjelder fiendtlige styrker, terrorangrep eller som i dette tilfellet en virus-pandemi.

De som sitter med makten får rett og slett et krisetillegg fra velgerne og opposisjonen havner i den politiske dødsskyggens dal.

Slike utslag kan ofte være flyktige, men for Høyres og Ernas del er det snakk om en langtidseffekt, også fordi folk flest åpenbart er fornøyd med måten krisen er håndtert på.

Regjeringspartiene har dessuten den fordelen av deres politikere nå kontinuerlig blir eksponert på direkteoverførte pressekonferanser. Der kan de fremstå for det norske folk som empatiske og handlekraftige, begge deler på en gang.

Selvfølgelig er det usikkerhet knyttet til hvor stor politisk rolle korona-pandemien kommer til å spille ett år fra nå.

Men sannsynligvis vil krisehåndtering være på toppen av agendaen også i september neste år. For i verste fall kan massevaksineringen av det norske folk bare akkurat ha kommet i gang når valglokalene åpner.

Neste duell å se opp for er egentlig ganske ny av året. For denne gangen har vi to relativt store partier på hver sin side av blokkskillelinjen som konkurrerer i den politiske grenen populisme.

Brennhete temaer som innvandring, bompenger, vindmøller og rovdyr har nemlig en sterkt mobiliserende effekt på brede velgergrupper.

Hvem vinner populismeslaget, Senterpartiet eller Fremskrittspartiet? Det spørsmålet kan faktisk være med på å avgjøre hele valget.

For begge disse partiene har det til felles at de evner å flytte velgere mellom blokkene i norsk politikk. Tidligere er det Frp som har hatt denne rollen ved særlig å klare å få potensielle Ap-velgere til å stemme på seg og dermed styrke den borgerlige siden.

Men den siste tiden er det Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum som har fremstått som den største populisten i norsk politikk. Og på den måten har han ledet partiet sitt til å bli betydelig større enn Frp på målingene.

På mange galluper er den avstanden nå på rundt fem prosent. Tettes ikke det gapet, kan de borgerlige trolig se langt etter fire nye år.

Så til den siste duellen, den som foregår helt på bunnen av stortingspartienes oppslutningsstige. Der nede er det bare å gjøre seg klar for en nervepirrende sperregrensebingo.

Fire partier kjemper hver sin kamp for å klare grensen på fire prosents nasjonal oppslutning og dermed få tilgang til utjevningsmandater. Hvem av disse som havner over grensen, kan avgjøre regjeringsspørsmålet.

For Støre vil muligens bli avhengig av Rødt, MDG eller begge to for å ha et tilstrekkelig flertall bak seg. Men havner disse to under og Venstre og KrF over, kan situasjonen fort være en annen.

På de fleste målingene som viser rødgrønt overtak, befinner Rødt og MDG over det magiske tallet fire, mens KrF og Venstre er under.

Men det er de to sistnevnte som har historien på sin side. KrF har alltid vunnet kampen mot sperregrensen, mens Venstre klarer det sånn cirka annenhver gang. Rødt og MDG har aldri vært over.

Og så er spørsmålet hvor mange sympatistemmer de to juniorpartnerne i Solbergs regjering vil få fra folk som ellers ville stemt Høyre. For uten de to sentrumspartiene over sperregrensen blir det i hvert fall ingen Solberg-regjering.

Kanskje Venstre og KrFs valgkampslagord burde være «Mer Erna for stemmene»?