Vårt ansvar for flyktningene

Norge er i en særlig privilegert posisjon når det gjelder å hjelpe mennesker i nød. Hvis det skal gi mening å snakke om en kristen kulturarv, må denne ikke minst komme til uttrykk her.

Onsdag morgen kom de første meldingene om brann i Moria-leiren. Som om ikke situasjonen der var miserabel nok fra før.

Den greske flyktningleiren på øyen Lesvos ble åpnet i 2013 som et midlertidig senter for noen få hundre asylsøkere. Etter hvert ble den bygget ut for å kunne huse et par tusen mennesker. Den siste tiden skal omkring 13.000 mennesker ha bodd der.

Mange av dem flyktninger fra Syria og Irak. Ifølge hjelpeorganisasjoner befinner det seg blant disse over 5.000 barn og unge under 18 år.

Ifølge greske myndigheter mistet rundt 3.500 asylsøkere tak over hodet i den første brannen som startet tirsdag kveld. Onsdag la nye branner mesteparten av det øvrige leirområdet i aske. Nå er altså situasjonen om mulig enda dystrere enn den var før.

Her hjemme har forholdene i Moria-leiren vært gjenstand for intens politisk debatt. Mange har ment at Norge burde gjøre langt mer for å hjelpe ikke minst barna i Moria-leiren.

Det er ikke vanskelig å forstå dette ønsket. Og det gjør inntrykk å se, slik vi gjorde det i Dagsrevyen onsdag, ordførere fra flere norske byer hevde at deres kommuner alene kunne ta imot flere enn de 50 asylsøkerne som nå får komme til Norge.

I mai kom regjeringspartiene frem til et kompromiss av det litt underlige slaget. Norge skulle hente barn fra greske leire, med den forutsetningen at 8-10 EU-land gjorde det først. Med et slikt utfall forstår vi at forhandlingene antakelig har krevd mer enn en runde.

Onsdag sa statsminister Erna Solberg at Norge nå vil hente 50 personer fra Moria-leiren. Det skal primært være barnefamilier. Det at denne kunngjøringen kom onsdag, altså dagen etter den første brannen, var neppe tilfeldig.

Samtidig er det på det rene at den forutsetningen regjeringen gikk inn for var i ferd med å bli oppfylt, ved at syv andre land har sagt at de vil ta imot flyktninger fra Moria, og flere andre er på vei.

Siden 2011 har trolig over fem millioner mennesker flyktet fra Syria alene. Uroen i Midtøsten har ført til folkeforflytninger som antakelig vil ha konsekvenser i flere generasjoner fremover. De menneskelige lidelsene er kolossale.

Det sier seg selv at et enkelt land ikke kan løse problemene dette skaper. Men denne erkjennelsen må ikke føre til at vi skyver ansvaret over på andre. Det er ikke sånn at alt står og faller ved hva vi gjør overfor menneskene i Moria. Det finnes mange andre flyktninger i lignende situasjoner. Deres menneskeverd er det samme som de som nå har mistet sine høyst provisoriske hjem på Lesvos.

Vi må heller ikke undervurdere risikoen som ligger i at sårbare mennesker, særlig barn, begir seg ut på ytterst farefulle reiser, ofte prisgitt kyniske menneskehandlere, til andre deler av verden. Norsk innvandringspolitikk og -praksis må ikke utformes på en sånn måte at den indirekte oppmuntrer til denne typen migrasjon.

Men det er, for å si det forsiktig, et usympatisk trekk ved den norske debatten hvis det viktigste budskapet er at vi skal være strenge. Av den som har fått mye, bør også mer kunne kreves.

Norge er i en særlig privilegert posisjon når det gjelder å hjelpe mennesker i nød. Hvis det skal gi mening å snakke om en kristen kulturarv, må denne ikke minst komme til uttrykk nettopp overfor mennesker i nød.

Det betyr åpenbart ikke at alle kan komme til Norge. Samtidig som vi tar på alvor det menneskelige ansvaret vi har for vår neste, må vi også ta på alvor at det er en omfattende og kostbar prosess å integrere noen i et nytt samfunn.

Derfor bør vi være varsomme med å gjøre konkrete problemstillinger til moralsk målestokk. Men for Norge som land skulle virkelig ikke 50 asylsøkere fra Moria være et særlig ambisiøst mål.