Godvik bedehus er solgt til en
...
Godvik bedehus er solgt til en eritreisk pinsemenighet. Foto: Eivind Algrøy
Leder
Et bedehussalg i god økumenisk ånd
Del
Det er godt mulig muslimske trossamfunn i enkelte tilfeller kan betale mest. Men da vil vi minne om at kristne organisasjoner ikke har kapitalmaksimering som mål, men et langt høyere kall.

Dagens artikkel på fredag om Godvik bedehus i Bergen var en reportasje som inngav håp. Det er selvsagt trist at en bedehusforsamling ikke lenger ser seg i stand til å opprettholde arbeidet i et hus innviet til tjeneste for Gud. Men når noe slikt først skjer, er det i hvert fall bra at bygningen selges videre til kjøper som kan sikre at det fortsatt drives kristent arbeid der.

Indremisjonsforbundet har valgt å selge bygget til en eritreisk pinsemenighet til tross for at det forelå et høyere bud fra en næringslivsaktør. En lokal muslimsk menighet var også interessert, men kom aldri med noen konkret bud. Administrasjonsleder i Indremisjonsforbundet Helge Kleven innrømmer imidlertid at det ville «kjentes vanskeligere» å selge til et muslimsk trossamfunn.

I denne saken har Indremisjonsforbundet gått foran med et viktig og godt eksempel. Organisasjonen har rett og slett gjort en eiendomstransaksjon i god økumenisk ånd. De har prioritert at byggets opprinnelige funksjon som et sted for forkynnelse av Guds ord, blir opprettholdt. Og det formålet har vært viktigere for dem enn å klemme ut hver eneste siste krone det var mulig å få.

Det som har skjedd på Godvik i Bergen er et eksempel til etterfølgelse. Vi håper flere vil tenke sånn i situasjoner der bedehus og kirkebygninger skal avhendes.

Heldigvis finnes det mye kristent arbeid her i landet som er i vekst og dermed trenger mer plass. Det gjelder ikke minst blant innvandrerbefolkningen der etniske menigheter av ulike kristne konfesjoner nå etableres på stadig nye steder.

Hvis misjonsfolket kan hjelpe disse kristne, som i mange tilfeller har kommet hit nettopp fra misjonsmarken, er jo det faktisk en god måte å drive misjon på også. For innvandrermenighetene når jo ut til sine landsmenn med evangeliet, ofte kanskje til og med mer effektivt enn Ola Nordmann.

Når vi leser denne artikkelen, slås vi også av hvilken forskjell det er mellom et bedehussalg til en annen kristne menighet og de tilfellene som vi dessverre har hatt flere av de siste årene der kristne gudshus blir solgt til muslimske trossamfunn og omgjort til moskéer. Denne typen avhending kan vi ikke oppfatte som noe annet enn at man overgir bedehuset til bruk for det stikk motsatte formål av det bygget ble reist for.

For i slike tilfeller blir et kristent gudshus et sted der en fremmed avgud tilbes og en falsk profet æres. Slike bygninger var før kristne misjonshus som virket for at blant annet muslimer skulle omvendes til den kristne tro.

Nå skal de altså brukes som et redskap for å omvende nordmenn til den muslimske tro. Og der lovprisningene av Jesus Kristus, Guds enbårne sønn en gang lød, skal nå Koranens forbannelser mot de som tror at Gud har en sønn, uttales fra talerstolen.

Hvilken forskjell da sammenlignet med det man har gjort på Godvik der det i artikkelen heter at «pinsemenigheten Berea Church skal nå sørge for at de hvite murveggene igjen gjaller av barnestemmer og kristen sang».

Det er godt mulig muslimske trossamfunn i enkelte tilfeller kan betale mest. Men da vil vi minne om at kristne organisasjoner ikke har kapitalmaksimering som mål, men et langt høyere kall.

lederartikkel,godvik bedehus,godvik,bergen,indremisjonsforbundet,eritreisk,pinsemenighet,helge kleiven,berea church,islam,muslimske trossamfunn,bedehussalg