Hvor mye vi mister hvis vi mister kirken

Tanken på stengte kirker i et halvt år kan få frem et engasjement som ellers ikke hadde blitt synliggjort.

Denne uken kunne vi lese at fem av seks kirker i Porsanger blir stengt fra oktober til april.

Årsaken er pengemangel. På grunn av uforutsette skader har det kommet store utgifter knyttet til flere av kirkene. Dette har blitt dekket inn via driftsbudsjettet, og gjelden er nå oppe i halvannen million kroner.

Biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland sier han aldri har opplevd noe lignende. Overfor NRK lurer han på om kirken vil ha arbeid til de to prestene i kommunen.

Det kan være fristende å gjøre situasjonen i Porsanger til en illustrasjon på den kirkelige situasjonen som etter hvert flere kommer til å oppleve. Det bør vi være forsiktige med.

For ut fra den forklaringen vi kunne lese om i avisen i går, er det ekstraordinære forhold som gjør situasjonen akutt. På den annen side er uforutsette hendelser en del av virkeligheten for oss alle. Og det er ingen hemmelighet at kirkebygg kan være dyre i drift.

Også andre steder i landet kommer man antakelig til å oppleve at store vedlikeholdsutgifter spiser av de totale rammene til drift av de lokale kirkene.

Da er det gjerne i mer grisgrendte strøk at man ser utslagene raskest og tydeligst. Slik sett kan likevel situasjonen i Porsanger være betegnende for den virkeligheten som gradvis siger inn etter hvert som medlemstallene i kirken går nedover.

Men situasjonen er ikke uten lyspunkter. Da en lignende situasjon oppstod i Nordkapp i fjor, ble det satt søkelys på saken, og situasjonen løste seg. Nå er det satt i gang en spleiseaksjon på Facebook for å holde kirkene i Porsanger kommune vinteråpne.

Finansieringen av Den norske kirke er forankret i Grunnloven. Dette betyr ikke at all kirkelig aktivitet blir finansiert via offentlige budsjetter.

Sånn har det vært i mange år. En rekke menigheter rundt i landet har selv stått for innsamling av lønnsmidler som gjør dem i stand til å ansette flere enn de offentlige midlene gir dem anledning til.

Slik vil det antakelig også bli flere steder i fremtiden. Den offentlige finansieringen rekker et stykke, så må private initiativ gjøre resten. Det kan borge for mye godt engasjement.

Generelt er det ofte slik at når ekstraordinære situasjoner inntreffer, tenker vi for alvor over hva som betyr noe for oss. Tanken på stengte kirker i et halvt år kan få frem et engasjement som ellers ikke hadde blitt synliggjort. Forhåpentligvis kan et slikt engasjement også vare utover den spesielle perioden kirkene nå ser ut til å stå foran.

I tillegg kan det kjente Ibsen-sitatet «Evig eies kun det tapte» også få en slags oppfyllelse idet flere ser hva man går glipp av om kirkene må stenge.

Det vi tar for gitt, setter vi ikke nødvendigvis pris på. Det vi har måttet kjempe for, får en annen verdi for oss. Både i Porsanger og rundt i landet for øvrig er det et brennaktuelt spørsmål hva vi faktisk skal med kirken i 2020.

Hvis det i virkeligheten ikke betyr så mye for oss om kirkene er åpne eller lukket, vil ikke innsamlingsaksjoner være nok til å løse de mer langsiktige utfordringene.

Men hvis vi på den annen side får hjelp til å se kirken som troens fellesskap, som et sted å møte Gud, da kan vanskelige situasjoner minne oss om hvor mye vi mister hvis vi mister kirken.