Den lange veien mot normalisering

Snart skal det hvite og blå tøystykket med Davidsstjerne på heises også i Abu Dhabi.

President Trumps annonsering på torsdagsettermiddagen av at det er inngått en fredsavtale mellom Israel og De Forente Arabiske Emirater kom like gledelig som den kom overraskende. Dette er nemlig bare tredje gang i Israels 72-årige historie at et arabisk land oppretter diplomatiske forbindelser med Israel.

For å forstå hvor historisk Emiratenes avtale med Israel er, hvorfor den kommer nå og hva sjansene er for flere naboland skal anerkjenne den jødiske staten, er det derfor nødvendig med en kort historieleksjon som kommer her:

Den ble siden bare kjent som «de tre neiene fra Khartoum», den resolusjonen som medlemslandene i Den arabiske liga vedtok i september 1967. Da hadde araberstatene nettopp gått på et rekordraskt og smertelig nederlag mot Israel under Seksdagerskrigen på forsommeren samme år.

På agendaen for toppmøtet i Sudans hovedstad stod spørsmålet om hvordan man nå skulle gå frem overfor Israel. Krig hadde man allerede prøvd to ganger. Den såkalte selvstendighetskrigen i perioden 1948-49 ble en langvarig affære som ikke førte til en avklart seier for noen av sidene.

Men Seksdagerskrigen tidlig i juni 1967 utviklet seg umiddelbart til en gedigen katastrofe for araberne. Ikke bare tapte Jordan kontrollen over Vestbredden. Syria mistet de strategisk viktige Golan-høydene. Og Egypt måtte se israelske styrker innta både Gaza-stripen og hele Sinai-halvøya. Faktisk var selve den egyptiske hovedstaden Kairo innenfor rekkevidde for de fremrykkende troppene fra IDF da våpenhvilen ble inngått.

Det var altså en ydmyket, men på ingen måte ydmyk gjeng som møttes i Khartoum. Der utmeislet de tre prinsipper som de arabiske statene skulle forplikte seg på: Nei til fred med Israel, nei til forhandlinger med Israel og nei til anerkjennelse av Israel.

I 1967 var kamplysten med andre ord fortsatt til stede blant de arabiske regimene. De prøvde da seg også en gang til med å angripe Israel, men heller ikke Yom Kippur-krigen i 1973 ble noen militær suksess for araberne.

Og ganske raskt etterpå begynte nei-linjen overfor Israel å slå sprekker. I 1977 ble en måpende verden vitne til at Egypts president Anwar Sadat reiste til Jerusalem, talte i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset og undertegnet en fredsavtale med erkefienden. Som en del av avtalen etablerte de to landene ambassader hos hverandre. Men freden kom ikke uten personlige kostnader for Sadat. I 1981 ble han myrdet av islamister under en militærparade, men fredsavtalen har overlevd til denne dag.

I 1994 ble Jordan den andre araberstaten til å tilby Israel fred, anerkjennelse og diplomatiske forbindelser. Avtalen ble undertegnet i en seremoni nord for den israelske havnebyen Eilat under oppsyn av den daværende amerikanske presidenten Bill Clinton.

I de 26 årene som har gått siden høytidsstunden i Negev-ørkenen har ingen andre araberland tatt det modige steget. Helt frem til torsdag i denne uken. Hva er det som har endret seg nå som gjør at en viktig araberstat ønsker å endre forholdet til Israel?

Bildet av Israel har lenge vært i endring i den arabiske verden. Realismen har fått større fotfeste, i hvert fall på regjeringsnivå. Stadig flere innser at det er fåfengt å beholde den opprinnelige drømmen om å kaste jødene på havet og utslette staten Israel. Den jødiske nasjonen har kommet for å bli.

Og kanskje er den ikke så grusom og blodtørstig som den ofte har blitt fremstilt i arabisk propaganda likevel? Israel hjelper faktisk sine arabiske naboer. Sårede fra den forferdelige konflikten i Syria har i lang tid blitt fraktet over grensen for å få behandling ved israelske sykehus. Og da Libanons hovedstad Beirut i forrige uke ble rammet av den katastrofale eksplosjonen, var Israel et av landene som umiddelbart tilbød hjelp.

Heller ikke den arabiske verden har kunnet unngå å legge merke til det økonomiske mirakelet som har skjedd i Israel. Den jødiske staten er en av verdens fremste på teknologiutvikling og innovasjon. Å velge samarbeid fremfor konfrontasjon kan faktisk vise seg å være strategisk, også i den økonomiske betydningen av ordet.

Så er det liten tvil om at det palestinske spørsmålet over tid har utviklet seg til å bli mindre viktig for araberstatene. Den tilsynelatende endeløse interne konflikten mellom Hamas og Fatah og den åpenbare inkompetansen hos den sterkt aldrende Mahmoud Abbas, har svekket lysten til å gi det palestinske lederskapet et evig veto mot arabisk samarbeid med Israel.

Det siste og viktigste punktet handler om geopolitikk, for ikke å si realpolitikk. Den sunni-muslimske verden har de siste årene fått en større bekymring enn Israel. I dagens situasjon har Iran overtatt den jødiske statens rolle som disse landenes regionale erkefiende. Og i den kampen har Israel faktisk vist seg å være en viktig alliert.

Det har vært og er fortsatt en lang vei mot normalisering mellom Israel og araberstatene. Men nå er det i hvert fall bevegelse i situasjonen og det er forsiktig grunn til å håpe at flere skal gjøre det samme som Emiratene.

De israelske flagget har vaiet i Kairo og Amman i mange år. Snart skal det hvite og blå tøystykket med Davidsstjerne på heises også i Abu Dhabi. Det bør alle venner både av Israel og av fred glede seg over.