Selvfølgelig kan de borgerlige vinne

Her er fire grunner til at det fortsatt er mulig å tro på ikke-sosialistisk flertall.

Det politiske Norge rykkes ut av sommerdvalen denne uken. Mandag startet Stortinget sin høring om ansettelsen av Nikolai Tangen som ny sjef for Oljefondet. Og torsdag er det klart for den første partilederdebatten på denne siden av ferien.

Våre ledende politikere barker sammen i Arendal, som akkurat nå skulle vært åstedet for den årlige, politiske debattuken som bærer Sørlandsbyens navn. Det satte koronapandemien en effektiv stopper for, men TV-sendt politisk toppduell fra Arendal, det blir det altså likevel.

Debatten representerer samtidig et slags startskudd for den lange valgkampen frem mot stortingsvalget om et drøyt år. Enkelte later til å tro at det valget allerede er avgjort og at Jonas Gahr Støre vil avløse Erna Solberg som statsminister en gang i løpet av neste høst.

Men de som hevder det, kan fort komme til å ha forregnet seg. Her er fire faktorer som gjør at det fortsatt kan være realistisk å tro på et borgerlig flertall om ett år.

Den første grunnen er Høyres sterke comeback på meningsmålingene etter at korona-pandemien slo til for fullt i mars. Høyre svever nå varig høyt på gallupene. På et flertall av dem ligger de foran Arbeiderpartiet og er med det Norges største parti.

Velgerne liker tydeligvis regjeringens resolutte, men samtidig åpne, transparente, - ja, kanskje også ydmyke - håndtering av helsekrisen.

Og med den vedvarende alvorlige situasjonen som både verden og Norge befinner seg i, er det ikke usannsynlig at Høyre kommer til å nyte godt av denne formen for styringstillegg over lengre tid.

Nummer to handler om småpartienes skjebne. På de fleste målingene som viser rødgrønt flertall, befinner Rødt og MDG seg over sperregrensen på fire prosent, mens KrF og Venstre er under.

Det skal ikke så store endringer til før dette bildet ser helt annerledes ut. Det er KrF og Venstre som har historien på sin side. KrF har vunnet kampen mot sperregrensen hver gang.

Venstre har trøblet noe mer, men har etter årtusenskiftet klart det tre av fem ganger (i de to andre valgene endte de på 3,9 prosent).

Men verken Rødt eller MDG har noen gang oppnådd over fire prosents oppslutning i et stortingsvalg. Det er på ingen måte opplest og vedtatt at de makter det denne gangen heller.

For det tredje kan Fremskrittspartiet etter sin regjeringsexit sitte på et uforløst velgerpotensial. Dette er partiet som mer enn sine borgerlige kolleger tradisjonelt har evnet å løfte stemmer over blokkgrensene.

Når Frp har vært i medvind, har de hentet velgere som ellers ville støttet Arbeiderpartiet. I den nåværende situasjonen tyder mye på at et stadig mer populistisk orientert Senterparti har stukket av med stemmer som ellers ville gått til Siv Jensen og Sylvi Listhaug.

Det gjenstår fortsatt å se hvor mange av disse Trygve Salgsvold Vedum bare har til låns.

Den fjerde faktoren dreier seg om usikkerheten rundt regjeringsalternativet på rødgrønn side. Jonas Gahr Støre kan stå overfor et skikkelig regnbuekaos dersom han blir avhengig av miljøradikalerne i MDG og kommunistene i Rødt for å oppnå flertall.

Det er langt fra sikkert at et slikt scenario vil virke forlokkende på mange nok velgerne.