Sultan Erdogans provokasjon

Han bruker Hagia Sofia for å styrke den nasjonale muslimske identiteten og sin egen politiske maktbase.

I gresk-ortodoks kristenhet omtales fortsatt det som skjedde denne datoen bare som Fallet, med stor F. Og da vet alle hva det er man snakker om.

Det gjelder høydramatiske hendelser en skjebnesvanger tirsdag for 567 år siden, begivenheter som til tross for den store avstanden i tid fortsatt er et åpent sår i den religiøse folkesjelen i denne delen av verden:

I 1453 er Konstantinopel under beleiring av styrker fra den ottomanske sultan Mehmet II. I nesten to måneder har hovedstaden i det kristne østromerske riket - også kalt det bysantinske imperiet - stått imot det nådeløse muslimske angrepet.

Ottomanerne prøver å sulte ut byen og dens innbyggere. Samtidig bombarderer de murene med det fremste og mest ødeleggende som datidens artilleriteknologi kan oppdrive.

Prosjektiler suser gjennom luften. Og det blir kjempet både til lands, til vanns og faktisk til og med under jorda. Muslimene graver tunneler for også på den måten å prøve å ta seg forbi de tunge befestningene.

Også i århundrene før 1453 har ulike armeer forsøkt å innta byen som ved siden av Roma er den viktigste i den kristne verden. Hver gang har angriperne blitt drevet tilbake.

Men denne gangen er det annerledes. De muslimske styrkene er oppildnet av krigerprofeten Muhammeds befaling om å kjempe den hellige krigen for islams sak og av hans løfter om belønning i paradiset for den som omkommer i forsøket.

De vantro skal drepes og deres eiendeler stjeles. Det er med andre ord en belønning å få både i dette livet og i det kommende.

Den 29. mai 1453 er det over for Konstantinopel. For til slutt lykkes kanonene til Mehmed II med å rive et avgjørende hull i den beskyttende muren.

De bysantinske forsvarerne klarer ikke å tette det fort nok. Muslimske soldater strømmer gjennom bresjen og inn i byen. På sin vei dreper, lemlester, vandaliserer og plyndrer de.

På en dag tar mer enn tusen år av stolt kristen historie slutt. Kristne Konstantinopel blir muslimske Istanbul.

Fra en religionshistorisk synsvinkel er Konstantinopels fall et kristenhetens mest skjebnesvangre geopolitiske tap. Det er et nederlag som har fått enorme konsekvenser for det trosmessige landskapet og den religiøse demografien i Midtøsten opp gjennom århundrene og inn i vår egen tid.

Det som i dag er muslimske Tyrkia var en gang en av kristenhetens kjerneområder. Tenk bare på det faktum at alle de syv brevene i Bibelens siste bok Johannes Åpenbaring ble skrevet til menigheter som geografisk befant seg på det som i dag er tyrkisk område. Per 2020 er 99 prosent av Tyrkias befolkning muslimer.

Ingenting symboliserer denne ekstreme religiøse transformasjonen sterkere enn det som sultan Mehmet II etter seieren gjorde med Konstantinopels hovedkirke, det strålende byggverket Hagia Sofia, reist som en hyllest til Guds visdom.

Etter først å ha skjendet kirken omgjorde sultanen den til moskè. En av verdens vakreste kirker ble bønnerom for den hedenske guddommen Allah.

La oss spole noen hundre år fremover i historien til tiden etter Første verdenskrigs slutt. Det ottomanske imperiet hadde vaklet lenge, men verdenskrigen fikk riket til å gå helt i oppløsning.

Sultanenes tid var endelig forbi. Det tyrkiske folkets nye leder Kemal Mustafa Atatürk ønsket seg en utvikling i sekulær og vestvennlig retning.

En av de største symbolske endringene han gjennomførte, var å omgjøre Hagia Sofia fra moské til museum. Han tilbakeførte ikke bygget til kirke, men avgjørelsen ble likevel tolket som en viktig anerkjennelse av bygningens store betydning for verdens kristne.

Slik har altså Hagia Sofias status vært nå i underkant av hundre år. Helt frem til forrige uke da en ny sultan, denne gangen av i hvert fall tilnærmet folkevalgt type, igjen stilte seg i spissen for en form for skjending av Hagia Sofia.

President Recep Tayyip Erdogan bestemte at den historiske bygningen igjen skulle bli moské. Og han var selv med på å lede den muslimske bønnen i bygningen forrige fredag.

Det var en smertens dag for mange kristne. En tilnærmet samlet kristenhet har protestert mot Erdogan. De aller sterkeste følelsene finner man naturlig nok i den ortodokse kirkefamilien.

Men også paven i Roma kaller den muslimske overtagelsen av Hagia Sofia for «dypt smertefull». Til og med det ellers så politisk korrekte Lutherske Verdensforbund og den om mulig enda mer korrekte Kirken, Den Norske slutter seg til protestantene.

Det er bra. For det Erdogan har gjort, er et overgrep både mot historien, mot religionsfriheten og mot verdens kristne. Vestlige regjeringer respekterer muslimers gudshus, men islams nye sterke mann svarer med å håne Vesten.

Og det hele er en velkalkulert provokasjon med klare mål. Erdogan bruker Hagia Sofia for å styrke den nasjonale muslimske identiteten og sin egen politiske maktbase.

Det ser det ut til at han lykkes med. Dessverrre.