Libanon kneler
Når pengene mister verdi, kan de hjelpe færre enn før – i en situasjon der mange flere enn før trenger hjelp.
«Libanons glade revolusjon» var tittelen på en reportasje i Dagen i oktober. Det er ikke mye glede å spore i Beiruts gater nå.
Demonstrasjonene i Beirut fremsto som en gatefest sist høst. Folk sto hånd i hånd langs motorveiene og forsøkte å danne en menneskelig lenke gjennom hele landet, fra nord til sør. Det er ikke mye glede å spore i Beiruts gater nå.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Libanon kneler. De siste dagene har tre personer tatt selvmord fordi situasjonen er så vanskelig», sto det i et nyhetsbrev jeg nylig fikk fra en kristen organisasjon som driver hjelpearbeid i landet.
«Libanon kollapser på alle områder», heter det videre i nyhetsbrevet. De siste ti månedene har det libanesiske pundet mistet 80 prosent av verdien. Samtidig stiger prisene på mat.
«For mange rekker ikke lønna til mer enn å fylle handlevogna på supermarkedet én gang», leser jeg i brevet. Også for denne organisasjonen, som ønsker å holde en lav profil av sikkerhetsgrunner, får krisen konsekvenser.
Når pengene mister verdi, kan de hjelpe færre enn før – i en situasjon der mange flere enn før trenger hjelp.
Triumphant Mercy, en organisasjon som blant annet driver skoler for flyktningbarn, skriver at kriminaliteten øker, fordi enkelte stjeler for å skaffe mat. De ser også at folk driver byttehandel på Facebook for å skaffe seg det mest nødvendige. «Verst er det for de syriske flyktningene. Mange har bare råd til ett måltid for dagen», skriver de.
Allerede i mai advarte landets statsminister mot at det kunne bli en alvorlig matkrise. Han fikk rett. Denne sommeren går mange libanesere sultne til sengs.
En video publisert av The Guardian gir et glimt av den desperate situasjonen: «Vi har ikke noe å spise!» roper demonstranter da de blir stoppet av politiet. «Jeg er enda mer sulten enn dere», svarer politimannen.
Libanon er et fascinerende land. Så utrolig vakkert der det ligger med skogkledde fjell og åser innerst i Middelhavet. Med en kultur som speiler nærheten til både Europa og Midtøsten. Libanon er også et land med komplisert politisk styresett.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dype religiøse skillelinjer preger politikken. Når analytikere skal forklare den økonomiske krisen, er det nettopp den sekteriske splittelsen mange peker på. De ulike gruppene kjemper for sine egne interesser, mens landet brenner.
Nå trenger Libanon milliarder av dollar i akutt hjelp, men forhandlingene med IMF har kjørt seg fast. Dette har vært ført til økt spenning mellom USA og Hizbollah, den iranskstøttede sjiamilitsen som spiller en nøkkelrolle i Libanon.
Nylig meldte magasinet Foreign Policy at Hizbollah orienterer seg mot Kina som en mulig redning. Kina er nemlig svært interessert i økt innflytelse i Midtøsten som del av «Ett belte, en vei»-initiativet, også kalt «Det 21. århundrets Silkevei.
Da libaneserne strømmet ut i gatene i oktober, var det for å demonstrere mot arbeidsledighet, svake offentlige tjenester, korrupsjon og politisk vanstyre. Folk deltok på tvers av generasjoner og sekteriske skillelinjer.
I mars ble deltakerne i det folkelige opprøret beordret hjem, da hele samfunnet ble koronastengt. I sommer har demonstrantene igjen fylt gatene.
De siste årene har jeg vært i Libanon en rekke ganger for å dekke flyktningkrisen. Jeg er dypt imponert over innsatsen til kirkene i landet.
Etter hvert som internasjonale bistandsorganisasjoner har trukket seg ut av Libanon og rettet oppmerksomheten mot nye kriser, andre steder i verden, har de libanesiske kirkene fortsatt å hjelpe.
Flyktningbølgen var en krise, men ble også en mulighet for å vise kristen nestekjærlighet. Tusener av syriske flyktninger med muslimsk bakgrunn har fått høre evangeliet, fordi kirkene var villige til å åpne dørene og strekke ut en hånd.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nå er krisen forverret av pandemi og økonomisk kollaps. Situasjonen kan virke overveldende. Likevel fortsetter lokale kirker og kristne organisasjoner å hjelpe.
Ett av nyhetsbrevene denne uken kom fra Resurrection Church, en evangelisk menighet i Beirut som skriver at de velger å se også denne siste krisen som en mulighet for Guds rike.
På grunn av korona og smittevernregler har de måttet splitte opp gudstjenestene sine til 24 mindre, lokale samlinger. De håper at dette en dag vil vokse seg til 24 kirker.
Nyhetsbrevene som stadig kommer på e-post forteller om iherdig innsats, men også om økende desperasjon blant hjelperne. Når menigheter i Libanon velger å se på krisen som en mulighet, er det fordi de har erfart at Gud er med også i livets mørkeste stunder.
«De siste månedene har vi fått merke Guds trofasthet», skriver organisasjonen Triumphant Mercy. Samtidig må vi merke oss desperasjonen blant dem som står i fremste linje for å hjelpe flyktninger og libanesere. De har stått i frontlinjen lenge. De er slitne.
Mange av dem er selv berørt av den økonomiske kollapsen. Det gjør vondt å se hvordan de mange lokale heltene strever nå. La dem få kjenne at de ikke er alene. De trenger vår forbønn og de trenger økonomisk støtte.
