Snakk om samboerskap
Å forsvare og etterleve en tradisjonell kristen forståelse av samliv handler dypest sett om lydighet mot Guds ord.
Åtte av ti kirkegjengere har ikke bodd sammen før de giftet seg, meldte Dagen på lørdag. Tallene kommer fram i undersøkelsen vår av holdninger og praksis blant menighetsaktive i Norge.
Det er gledelig at ekteskapet står sterkt blant mennesker som går regelmessig til kristne gudstjenester og møter. Ingen av oss unngår å bli påvirket av omgivelsene. I Norge og andre land i vår del av verden er det blitt stadig vanligere å flytte sammen uten å være gift.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De aller fleste av oss har nære familiemedlemmer eller venner som lever i samboerskap. Og vi erfarer gjerne at de ikke er mindre glade i hverandre eller mindre ansvarlige enn andre.
For en kristen er det likevel ikke tilstrekkelig å vurdere hvor velmenende eller velfungerende mennesker er i sine relasjoner. Det er avgjørende å spørre om det finnes kristen veiledning som er forpliktende for oss.
Og det felleskristne svaret har helt opp til vår tid vært at det livslange ekteskapet mellom én mann og én kvinne er rammen for seksuelt samliv.
Det handler ikke bare om tradisjon, men om at ekteskapet blir innstiftet av Gud i forbindelse med skapelsen. Og det blir bekreftet av Jesus, sterkest i Matteus 19.
To nøkkelfaktorer er avgjørende. Den ene er løftet som ektefellene gir hverandre om trofasthet i gode og onde dager. Den andre er at det blir offentlig hvem som er gift med hverandre. Det skal være åpent og tydelig for alle.
Fra en kristen synsvinkel er ikke det avgjørende at vielsen skjer i en kirke, men at disse to kriteriene er oppfylt. Det er både tankevekkende og inspirerende at bryllup og ekteskap i Bibelen brukes til å beskrive forholdet mellom Kristus og menigheten.
Det sier noe svært sterkt både om Guds kjærlighet og trofasthet til menneskene, men også noe om dimensjonene i ekteskapet.
Selv om mange samboere utvilsomt tar godt vare på hverandre og eventuelle barn, mangler samboerskapet de to nevnte kjennetegnene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tidligere var det en svært utbredt forventning i vår kultur at mennesker som ville leve sammen, uavhengig av personlig tro, skulle inngå ekteskap. Fram til 1972 var sågar samboerskap, eller «papirløse ekteskap», forbudt gjennom det som på folkemunne ble kalt konkubinatparagrafen.
Nå er vi i en situasjon der kristne som vil holde seg til Bibelens veiledning, ikke kan forvente at den allmenne kulturen peker i samme retning. Tvert imot vil mange bli både forundret og kanskje til og med forarget over dem som mener det er nødvendig å gifte seg for å leve sammen.
Da er det viktig at ikke minst kristne foreldre og menigheter gir god veiledning og undervisning. Trykket i retning av mer eller mindre uforpliktende utprøving er sterkt i vår tid. Unge mennesker kan også være desillusjonert på grunn av mange samlivsbrudd i foreldregenerasjonen.
Det trengs mye visdom på dette feltet. Enhver som formidler om temaet, trenger å balansere ydmykhet og tydelighet med mye kjærlighet. Men å forsvare og etterleve en tradisjonell kristen forståelse av samliv handler dypest sett om lydighet mot Guds ord.
Det er et felt der det er lett å tråkke feil både for den som taler og den som lytter. Men det følger rik velsignelse med å holde seg til Guds gode og rette vilje for samlivet.
