«Så lenge man tilsynelatende m
...
«Så lenge man tilsynelatende må velge å enten slutte seg til Pride-bølgen eller å være reaksjonær, er det ikke rart at man kan oppleve situasjonen ubehagelig», skriver Dagen. Illustrasjonsfoto: Audun Braastad / NTB scanpix
leder
Ingen menneskerett å ikke bli såret
Del
Det kan finnes mange gode grunner for at mennesker ikke ønsker å vifte med regnbueflagg.

Årets Pride-sesong ble, som så mye annet, preget av koronasituasjonen. Dermed har det vært færre synlige regnbueflagg og folketog enn det vanligvis ville ha vært. Men dette blir altså etter alt å dømme forbigående.

I slutten av juni varslet kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup (H) at regjeringen vil endre flaggloven slik at det blir mulig for alle kommuner å heise regnbueflagget foran rådhusene rundt i landet.

I dag er dette bare tillatt i forbindelse med fysiske Pride-arrangement i det samme bygget. Man trenger ikke være profet for å anta at forslaget har gode utsikter til å få tilslutning fra et flertall av nasjonalforsamlingens medlemmer.

Men hva representerer egentlig dette flagget? Det er det vanskelig å få til en seriøs debatt om. Den seksfargede regnbuen blir omtalt som et symbol på mangfold.

Den naturlige regnbuens fargespekter gjør den til et velegnet symbol i så måte. Men mangfold uten grenser er en lite håndgripelig størrelse. Hva skal dette mangfoldet romme?

Det er lite trolig at alle dem som går i Pride-tog eller som heiser regnbueflagget i ulike sammenhenger har satt seg inn i hva foreningen Fri står for, eller slutter seg til alle deres av denne foreningens svært radikale program.

Men de som prøver å problematisere forholdet mellom symbolet og disse standpunktene, blir som regel enten møtt med taushet eller med kritikk for å være bakstreversk.

Derfor er det nok også en del som med god grunn har opplevd det som en lettelse å ikke måtte forholde seg til det massive sosiale presset som Pride-markeringene etter hvert utgjør.

De færreste av oss trives på utsiden av det store fellesskapet. Følelsen av å stå alene er sjelden god. Men så lenge man tilsynelatende må velge å enten slutte seg til Pride-bølgen eller å være reaksjonær, er det ikke rart at man kan oppleve situasjonen ubehagelig.

Det er ikke omstridt at både mobbing, trakassering og vold mot både homofile og andre seksuelle minoriteter både er et samfunnsproblem, og at dette må bekjempes.

Det er heller ikke omstridt at barn i dag vokser opp i familier med mange slags sammensetninger.

Det som derimot fremstår som stadig mer ubehagelig, også fra et ytringsfrihetsperspektiv, er at det å forfekte holdninger knyttet til det tradisjonelle ekteskapet, kommer stadig nærmere å bli betraktet som homofobt eller som trakasserende.

Men det er ingen menneskerett å ikke bli såret. Det er ingen menneskerett å ikke måtte forholde seg til mennesker som står for noe annet enn en selv.

Og ikke bare det: det er helt usannsynlig at alle de som av dype overbevisningsgrunner fastholder at den menneskelige seksualiteten er ment å skulle utfolde seg i ekteskap mellom mann og kvinne kommer til å slutte med det.

Derfor bør både politikere og skoler og barnehager være nøye med å understreke at man ikke automatisk er homofob eller at man støtter diskriminering selv om man ikke ønsker å ta del i Pride-markeringene.

Det kan finnes mange gode grunner for at mennesker ikke ønsker å vifte med regnbueflagg. Toleransenivået i et samfunn blir i dag målt ikke minst på hvorvidt man kan stå for en slik linje uten å oppleve sosial stigmatisering.

homofili,pride,nikolai astrup,flaggloven,regnbueflagg,homofile,leder,lederartikkel