Mulighetene i Sikkerhetsrådet

Nå gjelder det å stå opp for sannhet og rettferdighet også i møte med land som har vesentlig flere innbyggere enn vi selv har.

Onsdag ble Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd for årene 2021-2022. Dermed var en 13 år lang og omfattende valgkamp kronet med seier. Det har gått 20 år siden Norge sist satt ved bordet i FNs mest prestisjefylte råd.

I dagene som har gått siden valget har flere aktører vært på banen med ønsker og forventninger knyttet til hva Norge bør prioritere i denne perioden. Fredag pekte blant annet Norsk Folkehjelps generalsekretær Henriette Westhrin på den tilgangen Norge nå får til stormaktene.

Diplomati krever vanligvis en utviklet forsiktighet. Når selve formålet er å bygge bro mellom ulike parter med hver sin historie og virkelighetsforståelse, er utestemme som regel ikke det foretrukne virkemiddelet. Derfor er det heller ikke så ofte at vi ser diplomater juble offentlig.

Slik var det heller ikke denne gangen. Men den korrekte og presise utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) la ikke skjul på sin begeistring da resultatet av avstemningen var klart.

Det er ingen grunn til å ha overdrevne forventninger når det gjelder hva Norge kan utrette fra innsiden av Sikkerhetsrådet de neste årene. Vetomaktene holder fast ved sin sterke posisjon, og med det konfliktbildet vi ser rundt oss i verden blir det fortsatt en utfordring å oppnå tilstrekkelig samling til at Sikkerhetsrådet faktisk klarer å fylle den rollen rådet kan ha.

En del av forventningene om tydelig tale kommer derfor ganske sikkert ikke til å bli innfridd. Men når vi nå har blitt valgt, gjelder det å benytte de mulighetene som byr seg best mulig.

Den sittende norske regjeringen har i flere omganger måttet tåle skarp kritikk for sin tilnærming særlig til Kina. Med dette bakteppet har det blitt spurt om Norge egentlig har mot og kraft til å benytte de mulighetene som setet i Sikkerhetsrådet gir.

For eksempel spørs det om vi vil våge å stå opp mot USA på den ene siden og Kina på den andre. USA er vår desidert viktigste allierte, mens Kina vokser frem som en viktigere handelspartner, og enda mer som en internasjonal stormakt med stadig større innflytelse.

Blant andre NUPI-forsker Niels Nagelhus Schia har på sin side betont potensialet som ligger i det å sitte ved bordet der samtalene foregår og beslutningene skal fattes. Da han besøkte Politisk kvarter tirsdag, pekte han på Norges avhengighet av at det finnes et internasjonalt rammeverk som ivaretar også små lands interesser. Men han pekte også på det utfordrende i at Norge kan havne i skvis mellom nettopp land som USA og Kina.

I dagens avis oppfordrer Stefanusalliansens generalsekretær Ed Brown norske myndigheter til å kjempe for trosfrihet i Sikkerhetsrådet. Denne oppfordringen håper vi regjeringen vil lytte nøye til. Kampen for trosfrihet er aldri vunnet en gang for alle, men den tar stadig nye former. Og den utspiller seg på nær sagt alle arenaer.

Norge har jevnt over et godt rykte internasjonalt, og vi har vist vilje til å prioritere internasjonalt samarbeid, ikke minst gjennom FN. I de kommende to årene gjelder det særlig å ikke vike unna ubehageligheter, men å stå opp for sannhet og rettferdighet også i møte med land som har vesentlig flere innbyggere enn vi selv har.