Et lyspunkt i norsk Kina-politikk

Trine Skei Grande, som fortsatt er leder i regjeringspartiet Venstre, mener at hennes egen regjering bør trykke på pauseknappen i frihandelsforhandlingene med Kina.

Dette bør vi i følge henne gjøre på grunn av de kommunistiske styresmaktenes behandling av Hong Kong.

I den tidligere britiske kronkolonien har Kina som kjent brutt avtalen de inngikk med Storbritannia i 1997 om at Hong Kong skulle få beholde sitt demokratiske styresett. Skei Grande mener vi nå bør utsette å inngå en avtale med Kina fordi det åpenbart råder usikkerhet om hvorvidt dette regimet holder inngåtte avtaler med andre nasjoner.

For oss er Skei Grandes holdning et lyspunkt i det som ellers har vært en dypt nedslående Kina-politikk fra regjeringen Solberg gjennom seks og et halvt år. Det er rett og slett godt å se at det finnes en indre opposisjon i regjeringen mot særlig Høyres holdning overfor Kina.

Den synes å være drevet av et prinsipp om at norske næringslivsinteresser er viktigere enn Kinas grove undertrykkelse av egen befolkning. Eller for å uttrykke det litt mer folkelig: Laks - menneskerettigheter 1-0.

Det kinesiske kommunistpartiet bestyrer verdens største diktatur. 1,4 milliarder kinesere mangler politisk frihet, ytringsfrihet og pressefrihet. Kina okkuperer Tibet, undertrykker den muslimske uigur-befolkningen på det groveste og er det landet i verden som henretter flest, for å nevne noe. Alt dette får stort sett foregå til øredøvende taushet fra regjeringen i den selvutnevnte menneskerettighetsnasjonen Norge.

Ingen sak har vist denne krypende holdning klarere enn behandlingen av fredsprisvinner Liu Xiaobo. Kinas kommunistregime holdt den modige dissidenten innesperret til han var oppspist av kreft og medisinsk umulig å redde.

Men heller ikke på hans dødsleie fikk Erna Solberg seg til å støtte kravet fra EU, USA og andre om å slippe Xiaobo fri for å la ham motta behandling i utlandet. Det viktigste for vår statsministeren var å passe på at kommunistene i Beijing ikke skulle bli sinte på oss igjen, slik de ble da Xiaobo ble tildelt fredsprisen i 2010. Når det virkelig koster noe, blir disse rettighetene en salderingspost også i Nobelprisens hjemland.

Den samme regjeringen gir faktisk også penger over bistandsbudsjettet til Kina. Bistandsminister Dag Inge Ulstein forsvarer overføringene på 581 millioner kroner de siste fem årene ved å vise til FNs bærekraftsmål, som han selv kontinuerlig bærer en pin-påminnelse om på jakkeslaget sitt.

Men er det noe som virkelig ikke er bærekraftig, så er det nettopp situasjonen for menneskerettighetene i Kina. Og vi, for vår del, synes det er fullstendig uforståelig, ja, nærmest latterlig at Norge gir utviklingshjelp til Kina.

Her snakker vi ikke om et fattig land, men om verdens nest største økonomi, en supermakt som bruker enorme summer på en militær opprustning som ikke bare representerer en regional, men også en global trussel.

I dette spørsmålet støtter vi altså utspillet til Venstre-lederen, Og vi vil minne KrF om at også de, før de gikk i regjering, var en skarp kritiker av Solbergs ettergivende holdning overfor Kina. Her bør de gjøre felles sak med sin mellompartikollega.