«Bare det en mindreårig asylsø
...
«Bare det en mindreårig asylsøker får i lommepenger fra det offentlige her i Norge, kan utgjøre en liten formue når beløpet sendes hjem til opphavslandet», skriver Vebjørn Selbekk. Bildet viser barn som leker i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesvos i september i fjor. Foto: Michael Varaklas, AP/NTB scanpix
leder
Barn på flukt
Del
Denne ondskapen må bekjempes og det gjøres ikke ved å utvide markedet for smuglernes skitne handel med menneskeskjebner.

Regjeringen har omsider kommet frem til et kompromiss - et intrikat sådan - i den opphetede debatten om barna og ungdommene i Moria-leiren i Hellas.

De tre partiene er nå enige om at Norge skal hente asylsøkere derfra, forutsatt at 8–10 andre europeiske land gjør det samme og at det kan foretas innenfor rammen av det antallet kvoteflyktninger vi har forpliktet oss til å ta imot.

Moria-saken har skapt sterke følelser. Når man ser unger som lider og lever under uverdige forhold, er ryggmargsrefleksen å ville hjelpe.

Det kan derfor være gode grunner for en europeisk dugnad for å avhjelpe denne situasjonen ved vår verdensdels yttergrense, selv om Ap-leder Jonas Gahr Støre åpenbart har rett i at Moria slett ikke er den verste flyktningleiren i verden.

Støre har også et poeng når han peker på at forskjellen mellom å være solidarisk og hjerteløs ikke går ved om man er tilhenger eller motstander av å hente personer til Norge fra en enkelt leir i Hellas.

For dagens internasjonale flyktning- og migrantsituasjon er nemlig svært kompleks. Og det er flere hensyn å ta, ikke minst når det gjelder gruppen enslige, mindreårige asylsøkere.

Dagen er en sterk forsvarer av asylretten. Mennesker som forfølges på grunn av sin tro, etnisitet eller sine politiske meninger skal vite at det finnes en trygg havn for dem i den frie verden. For oss er det et sivilisasjonsspørsmål, et hedersmerke for de vestlige demokratiene.

Men når det gjelder dagens situasjon med enslige barn og ungdommer på flukt, står vi i de fleste tilfeller overfor et helt annet problem enn det asylretten var tenkt å avhjelpe.

De som ankommer Norge i denne kategorien, er nesten utelukkende gutter eller unge menn. Og det store flertallet har ikke rett til asyl etter dagens regler.

Det ubehagelige faktumet er at mange av dem dessverre i praksis er utsendt eller presset til å reise av sin egen storfamilie eller slektninger for å fungere som et økonomisk brohode til den rike delen av verden.

Bare det en mindreårig asylsøker får i lommepenger fra det offentlige her i Norge, kan utgjøre en liten formue når beløpet sendes hjem til opphavslandet. I tillegg kommer fremtidshåpene om mulig familiegjenforening og henteekteskap til Vesten som disse ankerbarna skaper.

Dilemmaet som stadig flere av våre ansvarlige politikere har oppdaget, er at man nok kan hjelpe en enkelt mindreårig med ubegrunnet asylsøknad ved å gi vedkommende opphold i Norge.

Men spørsmålet de samtidig stiller seg, er hvor mange andre unge gutters liv de i virkeligheten setter i fare på denne måten. For jo flere suksesshistorier fra Vesten, jo større blir trykket andre utsettes for til å legge ut på den samme usikre, ensomme reisen.

Signaler og forhåpninger om gyldne muligheter langt borte, dømmer i virkeligheten flere unge gutter og menn til å sette livet sitt på spill.

De presses over i hendene på skruppelløse menneskesmuglere som tjener store penger på andres ulykke. Det er vanskelig å helt klare å fatte hvor dehumaniserende denne virksomheten er.

Eller hvor sårbare og overgrepsutsatte flyktende mindreårige blir mens de befinner seg helt alene i disse nådeløse omstendighetene.

For dette er en dypt kriminell bransje som sender mennesker ut på åpent hav i overfylte båter. For dem er det ikke så nøye om de når bestemmelsesstedet eller ikke. Migrantene har jo allerede betalt for transporten.

Denne ondskapen må bekjempes og det gjøres ikke ved å utvide markedet for smuglernes skitne handel med menneskeskjebner.

Denne mennesketrafikken over landegrensene har også en annen negativ effekt. Det er at hjemlandet tømmes for unge, ofte ressurssterke menn, som kunne ha bidratt til å gjenreise deres egen nasjon.

Det gjelder for eksempel Afghanistan, et land som flere nordmenn faktisk har ofret livet sitt i kampen for å befri fra Taliban-ekstremistenes jerngrep.

Flyktningpolitikk fremstilles ofte som spørsmål om moral. Og det er vi ikke uenig i. Et av de moralske spørsmålene vi må ta stilling til er hvordan vi skal motvirke at enda flere barn drives ut på en farefull ferd halve jordkloden rundt.

flyktninger,leder,lederartikkel,vebjørn selbekk,moria,afghanistan,asylsøkere