Når vi ber om å bli bedratt

I det rådende politiske klimaet ser vi at selv­kritikk blir en stadig vanskeligere øvelse. Den fremste ­eksponenten for dette er utvilsomt USAs sittende president.

Den britiske artisten Elton John er blant ­annet kjent for sangen «Sorry seems to be the hardest word». Han er langt fra den eneste som har erfart at det kan være krevende å be om unnskyldning. Det å erkjenne egne feil kommer ikke alltid av seg selv. Det er som regel lettere å benekte, å legge lokk på – eller å skylde på andre.

I dagens avis finner vi en nydelig historie om noe som kunne ha endt slik. Men det gjorde det ikke. Barne- og ungdomsbokforfatteren Ingelin Røssland hadde skrevet boken «Falske fakta». Særlig i den tiden vi lever i er det nødvendig at også barn og unge får hjelp til å skjelne mellom sant og usant.

Men så oppstod det et problem: boken la til grunn en myte som eksempel på hvordan nettopp falske fakta blir bekjempet. Nemlig forestillingen om at kirken i middelalderen insisterte på at jorda er flat, og at de som mente noe annet ble forfulgt. Dette stemmer ikke. Det har blant annet forfatter Bjørn Are Davidsen, som har vært spaltist her i avisen i en årrekke, gjort oss oppmerksom på.

Falske fakta, fake news eller konspirasjonsteorier har vanligvis et element av sannhet i seg. Det er det som gjør at de får fotfeste. Men så er dette elementet enten koblet sammen med usanne ­elementer, eller det er blåst ut av proporsjoner i en slik grad at virkelighetsbeskrivelsen likevel blir usann.

Dette ble forfatteren gjort oppmerksom på. I intervjuet i dagens avis forteller hun åpent om hvordan hun først lurte på om hun kunne komme seg unna problemet. Men så innså at hun at her var det bare å beklage. Og det gjorde hun. Tydelig og klart. Boken ble tilbakekalt fra markedet, og en ­korrigert utgave ble trykket opp og sendt ut.

I det rådende politiske klimaet ser vi at selv­kritikk blir en stadig vanskeligere øvelse. Den fremste ­eksponenten for dette er utvilsomt USAs sittende president. Han har sjelden noe positivt å si om sine meningsmotstandere, og han har sjelden behov for å innrømme egne feil. Men han er på ingen måte alene.

Også her hjemme ser vi, både i politikken, men også i debattspalten her i avisen, tendenser til dette. I stedet for å ta stilling til det som faktisk blir sagt og gjort, blir debatten preget av hvem man i utgangspunktet sympatiserer med. Hvis disse blir kritisert, tyr man gjerne til anklager om kritikerens motiver, eller man karakteriserer kritikeren på en negativ måte. I siste instans anklager man andre for å drive forfølgelse.

Det er mye bedre, og mye mer kraftfullt å demonstrere vilje til beklagelse. Til å be om tilgivelse. For vi gjør feil, alle sammen. Fra øverst til nederst på samfunnets rangstige. Noen ganger vet vi bedre, men gjør feil likevel. Andre ganger gjør vi feil uten å være klar over det. Hvis vi forventer av våre ledere at de aldri skal gjøre feil, og at de i hvert fall ikke skal innrømme feil, ber vi om å bli bedratt. Hvis en politikers karriere er avhengig av et plettfritt ­renomme, er karrieren et illusorisk byggverk.

Derfor er den forsåvidt prosaiske fortellingen om å begå og erkjenne egne feil en lærdom om ­menneskelig feilbarlighet. Og om tilgivelsens kraft.