Gi til misjonen nå

Det er ekstra ille at korona-krisen har bremset aktiviteten i norske misjonsorganisasjoner i denne tiden der det så sårt er bruk for dem.

Som kristne er vi del av en verdensvid kirkefamilie. Nå rammes de mest sårbare delene av denne familien hardt på grunn av korona-krisen. Da er det bare en ting å gjøre. Brette opp ermene og trø til, så våre brødre og søstre der ute får den hjelpen de nå ber om.

Har vi ikke forstått det før, så har det nok demret for oss denne våren: Hvor utrolig heldige vi er, vi som i stor grad kan lene oss til den norske velferdsstaten når krisen inntreffer.

Blir vi syke, får vi behandling på sykehusene, uten at noen først spør om vi kan betale for oss. Og mister vi jobben, kommer dagpengene (før eller siden) inn på konto.

I mange land er korona-krisen nå i ferd med å sende millioner av mennesker ut i fattigdom. Mange mister livsgrunnlaget sitt. Bedrifter går over ende. Karantene og portforbud gjør at folk ikke får gå ut og tjene penger.

Og når de knapt har mat å sette på bordet til sin egen familie, har de heller ikke mye å gi til de lokale kirkene. Der pastoren er avhengig av kollekten for å få inntekt, blir det ikke mye å rutte med når kirken er koronastengt.

Noen steder er også kristne og andre trosminoriteter blitt nektet matvarehjelp nettopp på grunn av sin tro.

«Det står om våre søsterkirkers eksistens», advarer Olav Fykse Tveit, Den norske kirkes nye preses. På nettstedet kirken.no oppfordrer han norske kristne til å gi ekstra gaver i denne kritiske tiden, både gjennom menighetenes misjonsprosjekter og egen givertjeneste.

Flere av bispedømmene i Den norske kirke er allerede i gang, med Agder og Telemark i front. De har startet en ekstraordinær solidaritetsaksjon for å få folk til å gi, nå som både misjonsorganisasjonene og de misjonen arbeider blant, er så hardt rammet.

«Sammen som kirke i hele verden», heter aksjonen. Dette er et svært godt tiltak. Måtte riktig mange kjenne seg kallet til å bli med og gi så det monner.

For det er ekstra ille at korona-krisen har bremset aktiviteten i norske misjonsorganisasjoner i denne tiden der det så sårt er bruk for dem.

Som Dagens lesere er kjent med, måtte flere misjonsorganisasjoner permittere ansatte. Gjenbruksbutikkene, som er blitt så viktige for misjonsøkonomien, har måttet korona-stenge.

Kollektpengene skrumpet inn da kirker og bedehus stengte dørene. Og flere organisasjoner har ikke lenger råd til å drive kampanjene som vanligvis må til for å skaffe midler. Konsekvensen kan bli at viktig arbeid blant verdens fattigste må stoppe opp.

Det er da det norske misjonsfolket må vise handlekraft. All ære til bispedømmene som starter solidaritetsaksjon for å hjelpe misjonsorganisasjonene de samarbeider med. Håpet er at dette vil inspirere andre kirkesamfunn og menigheter til å gjøre likedan.

Det norske misjonsfolket har en lang og god tradisjon for å stå skulder ved skulder med søsterkirkene i andre land. Når vi hører at så mange av dem nå har det vanskelig, berører det oss.

For selv om disse kirkene ligger langt vekke, er de ikke fjerne størrelser. De er våre venner. Og når Bibelen sier at «om ett lem lider, lider alle de andre med», da kjenner vi at det er sant.