Det står stor respekt av KrFs kamp

Tangerudbakken tapte mot Løvebakken. Men KrF kan være stolt av den kampen de har ført for at også de som er annerledes skal få sjansen til å bli født.

Kristelig Folkeparti gikk på et sviende nederlag i den bitre striden rundt endringene av bioteknologiloven. Og helt oppskriftsmessig kaster aviskommentatorene seg over partiet generelt og dets leder spesielt.

Flere av dem ser ut til å ha et inderlig ønske om å hakke så mye som mulig på Kjell Ingolf Ropstad. Skadefryden over KrFs nederlag er i hvert fall ganske dårlig skjult. For eksempel kaller Bergens Tidendes Jens Kihl KrF-lederen for «Noregs aller dårlegaste politiske strateg».

Vi er dypt uenig i slike karakteristikker. For det første overser kritikerne hvor godt det politiske håndverket som ble utført i regjeringsforhandlingene på Granavolden, var. Da Ropstad gikk ut dørene fra det gamle gjestgiveriet på Hadeland, hadde han skaffet seg en vetorett i bioteknologispørsmål.

Ingen endringer skulle gjøres på det politikkområdet uten at KrF var enig. Og den retten fikk partiet altså selv om alle de tre daværende regjeringspartnerne hadde andre programformuleringer.

Sannheten er at biotek-seieren var KrFs største triumf i regjeringsplattformen. Den betydde mye mer enn den mindre lovendringen som ble gjort når det gjelder tvillingabort.

Kjell Ingolf Ropstad var altså ingen dårlig politiske strateg. På Granavolden var han tvert imot en av de beste. Og den seieren han vant der, ville blitt stående hvis det brede, borgerlige regjeringssamarbeidet hadde holdt ut stortingsperioden.

Det var firepartiregjeringens sammenbrudd i januar i år som ødela enigheten om bioteknologi.

Med FrP borte fra regjeringskontorene og ute av de bindende avtalene med KrF, Venstre og Høyre, var det ikke lenger noe flertall for en restriktiv bioteknologi-lov. Det blir helt feil å laste Ropstad for det.

Så overser kritikerne også den mobiliserende og samlende effekten kampen mot sorteringssamfunnet har for KrF. De siste årene har mediedekningen av partiet stort sett handlet om det smertefulle retningsvalget, internt spetakkel og duellen Ropstad/Hareide.

Men nå fikk KrF endelig markert seg på en av partiets absolutte hjertesaker. Ja, kanskje er det til og med for svakt å kalle det for en hjertesak. Når det gjelder denne typen engasjement snakker vi om selve hjerteblodet for KrF. Om partiets eksistensberettigelse.

Og det er også verdt å merke seg at det var et samlet parti som kjempet mot endringene på bioteknologi-området. I Stortinget var hærføreren en av profilene på rød side i retningskampen, KrFs helsepolitiske talsperson Geir Jørgen Bekkevold.

Men det var ikke bare KrF som gikk på en smell i Stortinget på tirsdag. De aller største taperne er de som er annerledes og som i fremtiden ikke vil få sjansen til å se dagens lys. På en måte kan vi si at det var Tangerudbakken som tapte mot Løvebakken, for å bruke et bilde fra TV Norges suksesserie om psykisk utviklingshemmede i et bofelleskap i Oslo.

Og gjennom det nederlaget har vi alle blitt tapere, uansett partitilknytning. Når denne loven trer i kraft, blir Norge et fattigere samfunn. Et kaldere samfunn.

Vebjørn Selbekks datter arbeider som kommunikasjonsrådgiver i KrF.