Skandinaver blir trolig i lite
...
Skandinaver blir trolig i liten grad mer religiøse av koronakrisen. Foto: Adobe Stock
Leder
Avkristningen som kommer innenfra
Del
I hvilken grad blir en krise en påminnelse om at vi alle er sårbare og dødelige?

Folk flest er stort sett ikke mer opptatt av åndelige og eksistensielle spørsmål enn før korona­krisen, ifølge en undersøkelse Kristeligt Dagblad har fått gjennomført. Bare sju prosent av respondentene oppga at slike tanker hadde fått større plass. Og bare fire prosent var blitt mer opptatt av kristendom. Det er ikke noe som tyder på at reaksjonen er vesentlig annerledes hos oss enn i Danmark.

I fattige land er det observert en voksende ­interesse for religion under den samme krisen. Når en epidemi rammer et sekularisert land som ­Danmark, er det «seruminstituttet», ikke Gud, man lytter til, ifølge kirkehistorieprofessor Kurt Larsen ved Menighedsfakultetet.

Det er i krisene vi virkelig ser hva vi fester vår lit til. Nå har det nok variert en hel del hvor alvorlig nordmenn og dansker har opplevd koronapandemien. De sjokkerende og virkelig skremmende utslagene har vi stort sett fått rapportert fra andre land. Det er blitt sagt at det ikke finnes ateister i skyttergrav­er. Få her til lands og i våre nordiske naboland har opplevd situasjonen som tilsvarende dramatisk.

Pensjonister er aldersgruppen som er mest tilbøyelige til å ha blitt mer opptatt av trosspørsmål­, ifølge undersøkelsen fra Danmark. Det er ikke ­underlig. I denne aldersgruppen finner man også dem som har vært mest eksponert for kristen formidling og mest engasjert i kristent trosliv.

Tendensene bør uansett være tankevekkende for troende kristne. I hvilken grad blir en krise en påminnelse om at vi alle er sårbare og dødelige, og hvordan påvirker dette hvordan vi innretter livet vårt?

Gjennom Det gamle testamente er israels­folkets perioder med forfall fra Gud særlig knyttet til å glemme. De husket ikke hva Gud hadde gjort for dem, og de husket ikke hvilket liv de var kalt til å leve. Den samme utfordringen gjelder i høyeste grad fortsatt. Når troen ikke får næring og ikke blir praktisert, er vi ekstra utsatt for å la oss farge av omgivelsenes holdning til det som har med Gud å gjøre.

Den kristne tro har overlevd i 2.000 år under høyst skiftende betingelser. Det har vært forfølgelser og forførelser. Det har vært lysende eksempler på etterfølgelse av Jesus Kristus og tjeneste for ­andre mennesker. Og det har vært mørke kapitler med korrupsjon og uforstand, sløvhet og selvopptatthet. Men å leve i en sekularisert kultur som minner om den vi lever i nå, er på flere måter noe nytt.

Etter andre verdenskrig har vi opplevd en ­tilbakegang for kristen tro som har akselerert de siste tiårene. Det kan være nærliggende å være både trist og bekymret over et samfunn som i økende grad gjør seg selv fremmed for det som har vært et sterkt verdigrunnlag.

Samtidig er det verdt å minne om at den farligste avkristningen ikke er den som kommer utenfra, men den som kommer innenfra: Når vi glemmer Gud i vårt eget liv og i våre kristne ­fellesskap.

På Kristi himmelfartsdag ble vi igjen ­minnet om oppdraget vi har med å gjøre Jesus kjent. Sammen med det står garantien om at han har all makt i himmel og på jord og løftet om at han er med alle dager, så lenge verden står. Det gjelder for alle som vil ta imot det.

avkristning,danmark,forkynnelse,gudstjeneste,kirke,kristeligt dagblad,sekularisering,teologi,lederartikkel