Det kongetro kristenfolket

Hvorfor er det aktive kristenfolket Norges sterkeste støttespillerne for kongehuset og monarkiet?

Dagens Fritt Ord-støttede kartlegging av menighetsaktive kristne viser at 84,3 prosent støtter vår nåværende styreform. Kun 6,7 prosent er republikanere som ønsker en avskaffelse av kongehuset.

Disse resultatene samsvarer godt med den oppfatningen vi har om de kongeliges popularitet blant norske kristne. Mange kristne slutter opp om det allment konservative synspunktet som har vært et hovedargument også i den øvrige befolkningen: Hvorfor endre en styreform som fungerer så godt?

Men oppslutningen om monarkiet er betydelig høyere blant de aktive kristne enn i befolkningen forøvrig. Det må derfor finnes tilleggsfaktorer som gjør kongehuset ekstra populært blant de som går jevnlig på gudstjenester og kristne møter.

Vi tror at noe av forklaringen også må søkes i den spesielle tilknytningen de norske kongelige har til den kristne tro, både personlig og konstitusjonelt. Alle de tre monarkene vi har hatt siden unionsoppløsningen i 1905 har bekjent en personlig kristen tro.

Men for Norges monark er troen ikke bare en personlig sak, men faktisk et statsanliggende. Og når den konstitusjonelle siden av denne tro har vært oppe til debatt, så har Kongen gjort noe så utradisjonelt som å si sin mening.

I forbindelse med grunnlovsdebatten om stat/kirkeforliket for et tiår siden, gav Kong Harald ved flere anledninger uttrykk for at han ønsket at monarkens bekjennelsesplikt skulle videreføres selv om båndene mellom stat og kirke ble løsere.

Under et moskébesøk i 2009 ble han spurt om hva han mente om at det norske kongehuset i følge Grunnloven må bekjenne kristen tro. Kongehusets representanter er jo vanligvis runde i sine svar. Men her var Kongen svært tydelig.

– Jeg syns at kongen i Norge, med vår tradisjon, skal være kristen. Sa Kongen. De samme synspunktene skal han ha fremført direkte overfor daværende kirkeminister Trond Giske.

I et demokrati er det selvfølgelig ikke monarken som bestemmer innholdet i grunnlovsformuleringene, faktisk heller ikke om egen trosmessig tilknytning. Men det ble uansett flertall for å bevare prinsippet i Grunnlovens paragraf fire som nå lyder: «Kongen skal alltid vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen.»

Slik vi ser det, utgjør kongehusets grunnlovsfestede tilknytning til den kristne tro, en viktig del av forståelsen av Norge som en kristen nasjon. Et land kan selvfølgelig ikke være kristent på den måten et enkeltindivid kan.

Men en nasjon kan ha kristne røtter, arv og tradisjon som preger landet og dets innbyggere, nærmest enten de er klar over det eller ikke. I et slikt perspektiv mener vi at Norge i høyeste grad må regnes som et kristent land.

Og i den sammenhengen spiller statsinstitusjonenes og de nasjonale symbolenes relasjon til kristen tro en viktig rolle. Vi har et korsmerket flagg, en nasjonalsang der Gud takkes, statsråder som ved innsettelsen ber Gud om hjelp, en nasjonalforsamling som samlet sier «Gud bevare Kongen» ved Stortinget åpning. Og altså en Konge som alltid skal bekjenne seg til den kristne tro.

Man blir ikke upopulær i kirker og bedehus av slikt.