Vi som har norsk pass

Vi må ikke la oss skremme til å tro at vi klarer oss best på egen hånd, vi som har pass det står «Norge» på.

Den raske spredningen av et virus kan tvinge frem samfunnsendringer som reverserer mange års utvikling. Vil nordmenn fortsatt ønske å eie feriehus i Spania? Eller blir det for dyrt og tungvint å reise dit? Vil vi fortsatt reise på cruise?

Blir det fortsatt slik at bedriftsseminaret like gjerne kan finne sted i Berlin som på Geilo? Når ser vi fulle fotballarenaer igjen? Kommer Norwegian noen gang til å fly oss direkte til Beijing?

Ord som «globalisering» har alltid fremkalt blandede følelser hos oss nordmenn. Vi vil gjerne være internasjonale, men det er noe fremmed med globaliseringen. Likevel vil vi gjerne nyte godt av dens frukter. Det gjør vi mer enn de aller fleste. Nå kan tilgangen bli begrenset. Hvordan takler vi det?

Fra mandag må alle som skal fly med SAS bruke munnbind om bord. Det er i seg selv ikke spesielt dramatisk, selv om det blir et uvanlig syn. Men tiltaket er interessant ikke minst fordi det legger noen begrensninger på noe av det som tydeligst illustrerer både materiell velstandsøkning og økt samhandling på tvers av landegrenser.

Da jeg studerte sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen for 15 år siden, leste vi om hvordan selve territorie-begrepet slik vi kjente det var i ferd med å endre mening. Vi har pleid å forholde oss til nasjonalstater med stort sett tydelig definerte grenser. Innenfor disse grensene kunne befolkningen i demokratiske land velge sine ledere. Men nasjonalstaten har ikke alltid eksistert. Bare i Europa har grenser og nasjonalstater vært i forandring så sent som de siste par-tre tiårene.

Et av de mest tankevekkende øyeblikkene jeg husker fra ­studiene var da den etter hvert legendariske professor Frank Aarebrot viste oss europakart fra senmiddelalderen. En ting er å holde orden på hvilke landegrenser som har blitt flyttet i nyere tid. Sovjetunionens og Jugoslavias fall har levert vesentlige bidrag der.

Men lykke til med å holde orden på de flere hundre bystater som på ulike tidspunkt fantes rundt i dagens i Europa. Med andre ord: slike endringer er ikke av ny dato. Den mest nærsynte kristne EU-motstanden var den som tok utgangspunkt i de etablerte nasjonalstatene som en gudgitt størrelse. For landegrenser er i stadig bevegelse.

For noen går drømmescenarioet i retning av én universell menneskehet med felles regler, felles muligheter, utfordringer og løsninger. I virkeligheten egner nok et slikt scenario seg best i drømmenes verden. Men slik er det også med motsatsen. Det finnes land, som Nord-Korea, som pålegger befolkningen strenge begrensninger når det gjelder samhandling med omverdenen.

Men slike begrensninger forutsetter en svært streng håndheving av statsmakten. Og disse begrensningene innskrenker utviklingsmulighetene veldig. Dermed blir befolkningen sterkt rammet. Det vil gjerne føre til regimeskifte over tid.

Noen av disse endringene skjer som resultat av politisk villede­ prosesser. Andre tvinger seg frem. Nå står vi antakelig foran en kombinasjon. For den skaden verdensøkonomien har blitt påført de siste månedene er så kostbar at politikere i mange land vil gjøre det de kan for å begrense fremtidig ­risiko. Dette kommer vi til å høre om i mange år fremover.

Hvor lett blir det å reise internasjonalt i tiden fremover? Hvilke krav blir stilt for å få entre andre land? Allerede ser vi at et grunnleggende prinsipp i EU, nemlig det om fri bevegelse, er fraveket ved at enkeltland får etablere egne regler sammen med sine naboland.

For selv om territorier og landegrenser har blitt mindre viktig som følge av teknologisk og økonomisk utvikling, er de fortsatt ikke uten betydning. Og dermed er vi tilbake til en av de dypeste konfliktlinjer som finnes i politikken. Den handler ikke om skattenivå eller kvaliteten på helsetjenestene, men om hvor grensene skal gå. Hvem staten har ansvar for – og makt over.

Vi kan gjerne lure oss selv til å tro at arbeidsinnvandring er av ny dato. Men slik er det ikke. Nostalgiske bergensere snakker gjerne om tiden da hjembyen deres var hovedstad i Norge. Om de tyske hanseatene som var tungt til stede allerede fra 1400-tallet. Noe av det Bergen har til felles med alle de større norske byene, er nærheten til havet. Havnene var kontaktpunkt med verden utenfor. Og folk reise før også.

Å velge isolasjonisme er derfor ikke spesielt nyskapende. Det er heller ikke spesielt fremtidsrettet. Og vi er allerede så internasjonale at et slikt scenario neppe frister så mange. Men vi kan komme til å frykte hverandre mer. En fremmed er alltid en potensiell trussel. Men det er hvis man legger det pessimistiske utgangspunktet til grunn.

Det går også an å ta raust imot dem som kommer utenfra. Vi trenger tydelige lover og regler som setter rammer for samhandling både nasjonalt og internasjonalt. Men vi må ikke la oss skremme til å tro at vi klarer oss best på egen hånd, vi som har pass det står «Norge» på.