«Dommen kan vi ikke avskrive,
...
«Dommen kan vi ikke avskrive, men vi kan håpe og be om at alle blir frelst til slutt.» Foto: Fotolia
Leder
Forsiktighet om fortapelsen
Del
Hvordan blir et menneske frelst? Og hva er alternativet til å bli frelst? Men de mest sentrale spørsmål som dette har en underlig tendens til å gli ut i periferien.

Med boken «Men hva med de andre? Kristendommen og religionene» har biskop Halvor Nordhaug satt søkelyset på svært sentrale temaer. Fra en kristen synsvinkel er intet spørsmål viktigere enn dette:

Hvordan blir et menneske frelst? Og hva er alternativet til å bli frelst? Men de mest sentrale spørsmål som dette har en underlig tendens til å gli ut i periferien.

Hvordan man skal bli frelst, er neppe det nordmenn flest tenker mest på, i alle fall ikke i kristen forstand. I moderne språkbruk er en «frelst» person fenget eller til og med fanget av en bestemt interesse. Man kan være fotballfrelst, bilfrelst eller musikkfrelst.

Men ordet betyr egentlig det stikk motsatte: å bli fri fra det som binder oss. Ordet «frelse» kommer av «fri hals». Det beskriver å få av ringen som slaver kunne ha rundt halsen.

«Kjære barn, vil du ikke gjerne være lykkelig på jorden og salig i himmelen?». Slik spurte en av Nordhaugs mest kjente forgjengere som biskop i Bergen, Erik Pontoppidan, for snart 300 år siden. Det gjorde han i innledningen til sin svært utbredte bok «Sannhet til gudfryktighet».

Mye har forandret seg i norsk kultur og samfunn siden den gang. Nå er det få som pugger de 759 spørsmålene med tilhørende svar som Pontoppidan formulerte. Og refleksjon over de evige spørsmålene vil alltid skje fra en bestemt tid og et bestemt sted. Vi er alle preget av våre omgivelser når vi tenker på de evige spørsmålene.

Men likefullt er både Pontoppidans boktittel og spørsmål gode å justere seg etter når vi skal tenke over disse tingene. Vi må spørre oss hvordan vi kan få det evige liv og bli bevart i det til våre dager på jorden er over.

På tross av uenighet i mange spørsmål har den kristne kirke gjennom skiftende tider stort sett stått sammen om å fastholde Jesu egne ord i Johannesevangeliet: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg». Et slikt eksklusivt utsagn vil være en provokasjon for mange, ikke minst i en individualistisk og relativistisk kultur som vår.

Nordhaugs kamp med hva som vil skje med dem som ikke får høre evangeliet, eller ikke får høre det på en måte som gjør at det framstår som gode nyheter, er det lett å kjenne seg igjen i. Ingen troende kristne håper at andre mennesker skal gå fortapt. Og Gud vil det minst av alle. Han vil at «alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse».

Biskopen prøver å kommunisere to ting: Dommen kan vi ikke avskrive, men vi kan håpe og be om at alle blir frelst til slutt. Det er nærliggende å tro at det siste overdøver det første.

Som Nordhaug også påpeker, inneholder Bibelen mange sterke og klare ord om dommen og fortapelsen, ikke minst fra Jesus selv. De lar seg vanskelig bortforklare. Selv om Nordhaug heller ikke vil gjøre det, må det spørres om han med en såpass sterk betoning av håpet om frelse for alle, i verste fall risikerer å nære en falsk trøst. Bibelen er tydelig på kampmotivet i troen.

Vi blir frelst av nåde, ved tro, uten gjerninger. Men det koster å leve som kristen. Det gjelder kampen mot vår syndige natur, forsakelse kristen tjeneste og utholdenhet i forfølgelse.

lederartikkel,fortapelse,apokatastasis