RELIGIØS: Philip Manshaus beskrev i sitt vitnemål i Asker og Bærum tingrett en høyreekstrem radikaliseringsprosess som gikk hånd i hånd med en religiøs oppvåkning.

Er Philip Manshaus en kristen terrorist?

Philip Manshaus høyreekstreme radikaliseringsprosess skjedde samtidig som hans selverklærte kristelige oppvåkning. Det bør mane til ettertanke.

I begge de store terrorsakene de siste ti årene har kristen tro blitt brakt inn som et element. Rett etter pågripelsen av Anders Behring Breivik ble det fra politihold hevdet at terroristen var en «kristenfundamentalist».

Den fremstillingen viste seg imidlertid å være feilaktig. Verken i massemorderens manifest eller i hans vitnemål i rettssaken finnes det noen spor av kristendom i den personlige, trosmessige betydningen av ordet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Breivik har heller aldri vært aktiv i noen menighetssammenheng eller i annet kristent arbeid. Og dersom noen fortsatt ikke skulle være overbevist, feide Breivik selv bort all tvil i et brev han sendte til Dagen og andre medier fra fengselscellen i 2015. Der skrev han at han «ikke er, og aldri har vært, en kristen». Han kalte for øvrig også Jesus for «patetisk».

Med Philip Manshaus er det litt mer vrient. For her står vi overfor en terrorist som både har bedrevet bibelstudier og gått i en kristen menighet. Og det skremmende er at den religiøse oppvåkningen han selv beskriver i tid faller sammen med en høyreekstrem radikaliseringsprosess. De gikk på en måte hånd i hånd.

Manshaus hadde vokst opp med et ateistisk livssyn, men ifølge eget vitneutsagn tok han en avgjørelse i julen 2018 om «å forankre min moral i den kristne tro», som han kaller det. I retten beskrev han det som «en logisk, rasjonell erkjennelse om at moralen måtte ha et felles opphav».

Terroristen har deretter og i tiden frem til aksjonen deltatt på flere samlinger i den læstadianske menigheten De førstefødte, både i Malm i Trøndelag der han gikk på folkehøyskole, og i Oslo. Manshaus beskrev det læstadianske miljøet som forfriskende, særlig fordi det var kulturkonservativt og etnisk homogent.

Vitnemålet om egen religiøs utvikling er krevende å lytte til både for læstadianere og andre kristne. Men ingen av oss gjør klokt i å avfeie, fornekte eller automatisk gå i forsvarsposisjon. For det er dessverre ikke noe nytt at også kristen tro og moral misbrukes som utgangspunkt for ekstremisme.

Individer og grupper som benytter den kristne religionen som et påskudd for å forakte, hate og i ytterste konsekvens drepe sine medmennesker, er kjent både fra historien og fra vår egen samtid. Det er det ingen grunn til å legge skjul på.

I møte med denne typen nattsvart tankegods bør det kristne svaret være det vi alltid bør legge vekt på i forkynnelse og trosforsvar: Å peke på Han som er sentrum i vår tro. For Philip Manshaus har åpenbart misforstått hva det vil si å bli en kristen. Det handler ikke først og fremst om å akseptere et visst moralsett eller omfavne tradisjonelle verdier, men om en personlig tro på Jesus Kristus.

Det største budet som den jødisk fødte Frelseren gav oss, var å elske Gud og vår neste som oss selv. Og det interessante er at når Jesus så blir spurt om hvem som er vår neste, så svarer han med historien om den barmhjertige samaritan. Som forbilde trekker han frem en utlending, en innvandrer, en fremmed.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Med andre ord: Vår neste, som vi er kalt til å elske som oss selv, er også de - eller kanskje nettopp de - som ikke mener som oss, ikke tror som oss og ikke ser ut som oss.

Les også
Manshaus' holocaust-forklaring avbrutt av dommeren
Les også
Manshaus tegnet hakekors over celledøra
Les også
Manshaus hadde salme i baklomma