Nazistene blant oss

Kampen mot nazismen var ikke over den 8. mai 1945.

Den menneskefiendtlige ideologien gjør for tiden en mørk gjesteopptreden i en norsk rettssal.

Fredag feirer Norge at det var 75 år siden vi ble fri fra nazismens åk. Samtidig sitter en nazist på tiltalebenken i Asker og Bærum tingrett. Anklaget for nazistisk inspirerte forbrytelser i vår egen tid.

Åpningen av rettssaken mot Philip Manshaus har vært et dypdykk ned i en ideologisk virkelighet mange helt sikkert hadde håpet ikke lenger fantes. Men det gjør den altså. Den eksisterer og TV-bildene av den flimrer nå foran øynene på det norske folk.

Philip Manshaus er nasjonalsosialist. Han kaller seg det selv. Og han er stolt av det.

22-åringen har Adolf Hitler som forbilde og helt. Skjermbakgrunnen på Manshaus mobiltelefon er ikke prydet av et naturmotiv eller et kjærestebilde. Der er det Nazi-Tysklands diktator som har inntatt den digitale hedersplassen.

Som andre nazister tror heller ikke Philip Manshaus at Holocaust har funnet sted. Nazistenes folkemord på seks millioner jøder er en myte, eller «kanskje den største løgnen» for å bruke Manshaus egne ord.

Den som lytter til hans forklaringer i retten, kan nesten ikke unngå å bli slått av den voldsomme forskjellen mellom de grusomme ordene som kommer ut av Philip Manshaus munn og det keitete og usikre inntrykket den unge mannen ellers gir. Ja, han gjør åpenbart sitt beste for å fremstå hard og selvsikker.

Han prøver å føre et propert, konservativt språk, gjerne krydret med fremmedord. Han er velkledd og har - helt sikkert med hensikt - latt seg klippe i en frisyre som til forveksling ligner den som førerforbildet hans hadde.

Men det er virkelig ingen utpreget ledertype som sitter foran oss i retten. Han er åpenbart nervøs. Endrer sittestilling hele tiden, tar seg til håret, snubler litt i ordene.

Asker og Bærum tingrett får i det hele tatt tegnet et bilde av en ganske utilpass unggutt med mangel på nære venner og uten retning i livet. Det vil si, uten mål og mening før han fant sitt livskall i nasjonalsosialismens budskap.

Deretter har livets hensikt vært å kjempe for den hvite rases overlevelse. Også på dette feltet er tilfellet Maushaus skremmende likt profilen til mange av de som ble attrahert av nazismen på 30- og 40-tallet.

To ganger i løpet av det siste tiåret har terroraksjoner med bakgrunn i dette nattsvarte tankegodset rammet oss. Den som eventuelt var i tvil om nazisme fortsatt er et problem og en utfordring for Norge, kan la være å gruble mer.

75 år etter frigjøringen fra Hitler-Tysklands okkupasjon kommer den nazistiske trusselen ikke lenger utenfra. Den finnes midt i blant oss.

Philip Manshaus vitnemål er en skremmende påminnelse om hvor sterk overlevelseskraft den nazistiske ideologien faktisk har trekvart århundre etter dens feige totalhavari i en bunker i sentrum av Berlin.

Dens grunnleggende tanker er de samme. Selv når de formuleres av en spedbygd norsk vestkantgutt i dress i 2020 og ikke av en uniformskledd tysker to mannsaldre tidligere.

Forståelsen av den hvite rases overlegenhet er identisk, selv om kampen for å bevare dens priviligerte stilling har blitt utvidet med visse historiske tillegg. Dehumaniseringen av jøder og er beholdt slik vi kjenner den fra den klassiske nazismen. Men i tillegg har muslimer og andre ikke-vestlige innvandrere blitt lagt for hat.

I Philip Manshaus forestillingsverden truer innvandringen med å gjøre hvite europeere til en minoritet i sine egne hjemland. Og Manshaus løsning er den samme som nazismen alltid har foreskrevet: Utryddelse av de uønskede individene.

Der tidligere tiders nazister marsjerte mot tyske synagoger for å ødelegge, brenne og drepe, satte nazisten Manshaus seg inn i sin Nissan Leaf og drog til Al Noor-moskeen i Bærum. Nazismens grunnleggende tanke om å bruke vold for å nå politiske mål, har tydeligvis heller ikke forsvunnet.

Philip Manshaus tok sin adopterte stesøsters liv. Han ødela sitt eget. Men han lyktes heldigvis ikke med å bli en massemorder.