«Det har vært nesten like enkelt og like billig å reise til London som å reise mellom Oslo og Bergen. Nå vet vi ikke hvor lang tid det går før denne virkeligheten kommer tilbake, eller om den er varig endret.», skriver Dagens lederskribent. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Korona-tiden som realitetsorientering

Hva vil bli stående igjen etter korona? Får landegrensene fornyet betydning? Blir smittevern valgkamp-sak? Korona-tiden blir uansett stående som en realitetsorientering.

Om en drøy uke er det to måneder siden unntakstilstanden for alvor slo inn hos oss. På torsdag får blant andre landets kirker igjen mulighet til å samle mindre forsamlinger, og både barnehager og skoler er så smått i gang på veien mot normal drift.

Så langt ser det ut for at håndteringen av pandemien har vært forholdsvis vellykket her i landet. Det forhindrer ikke at arbeidsledigheten har nådd nesten utrolige høyder eller at kostnadene ved korona-situasjonen kommer til å være med oss lenge.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Søndag morgen meldte NTB at 85 personer i Norge nå får sykehusbehandling for covid-19-sykdom. Det er verd å huske på at vi ved inngangen til unntakstilstanden snakket om hvorvidt vi kom til å ha nok intensivplasser på norske sykehus i sommer. Brutale scenarioer hvor helsepersonell måtte prioritere blant alvorlig pleietrengende pasienter ble presentert.

Ennå vet vi ikke hvordan sommeren blir, men det ser ut for at disse scenarioene er et godt stykke unna - i hvert fall i denne omgang. Likefullt har sykdommen tatt 211 liv også her i landet, per søndag morgen.

I den fasen vi befinner oss i nå, med en gradvis gjenåpning av samfunnet, er det både naturlig og nødvendig å reflektere over forskjellene mellom der vi var og dit vi skal. På mange områder trenger vi å ta bevisste valg.

Noe av det første som skjedde da korona-tiltakene ble innført, var at landegrensene fikk fornyet betydning. Vi har for lengst blitt vant til at både teknologi og reisemuligheter gjør disse grensene mindre viktige enn de var før.

Det har vært nesten like enkelt og like billig å reise til London som å reise mellom Oslo og Bergen. Nå vet vi ikke hvor lang tid det går før denne virkeligheten kommer tilbake, eller om den er varig endret. Norwegian kjemper mot konkurs, SAS sier opp nærmere halvparten av sine ansatte, og Lufthansa taper ifølge nyhetsbyrået AFP en million euro i timen.

Vi kan se for oss valgkamper år fremover hvor sikkerhetstiltak knyttet til å redusere smittespredning vil være en aktuell sak. Det kan i så fall legge begrensninger på hvor enkelt og hvor billig det blir å reise internasjonalt.

Disse mønstrene er både alvorlige og interessante i seg selv. I tillegg kan de tjene som en indikator på hvor dyptgripende endringene i samfunnet kan bli, fordi dette reisemønsteret er et av de tydeligste utslagene av den store velstandsøkningen vi har opplevd.

Vi skal ikke mange år tilbake i dit før de mulighetene vi har blitt vant til, ville være helt utenkelig. Nå må vi, i hvert fall i en tid fremover, antakelig forholde oss til mer «normale» tilstander på dette området.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som så ofte er det de fattige som blir hardest rammet. De underprivilegerte i verden har ikke noe eget oljefond å tære på. Og det var ikke deres reisevirksomhet som førte til at viruset spredde seg så raskt som det gjorde.

Smittefaren har også minnet oss om hvor nært knyttet vi er til hverandre. Det er paradoksalt i en tid hvor teknologien kan gi oss inntrykk av at vi klarer oss godt hver for oss. Mange familier har hatt gode erfaringer med roligere hverdager og mer tid sammen. Andre har opplevd det helt motsatt.

Korona-tiden blir stående som en realitetsorientering. På mange områder kan det blir skjebnesvangert. På andre områder kan det være en hjelp til å ta bedre vare på det gode. Den røde tråden ser ut til å være at ingen av oss lever bare for seg selv.