STATSMINISTER: «Dette er tiden
...
STATSMINISTER: «Dette er tiden for «vi»», sa statsminister Erna Solberg da hun talte til folket 18. mars. Foto: Ørn E. Borgen, NTB Scanpix
leder
Det går ikke an å klemme seg selv
Del
Mer eller mindre bevisst kan vi altså bidra til at språket blir tilpasset en mer individualistisk livsforståelse.

Vi kunne ikke unngå å legge merke til alvoret da statsminister Erna Solberg 18. mars holdt sin tv-sendte tale til folket i forbindelse med korona-krisen. Da var vi ennå tidlig i den unntakstilstanden vi fortsatt befinner oss i.

Det var behov for å etablere en felles forståelse av hvilke realiteter vi stod overfor. Statsministeren sa noe som hun fortjener å bli husket for: «Dette er ikke tiden for «jeg». Dette er tiden for «vi»». Det var nærmest rørende å høre på.

Like før hadde hun sagt at «valgene du gjør får stor betydning for mange andre.» Samme dag var arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen på Dagsrevyen og fortalte om at han hadde blitt smittet av korona.

Symptomene hadde vært så svake at han ikke hadde tenkt særlig over det, før han ble gjort oppmerksom på at en av kollegene hans var smittet. Etter en test bar det rett i karantene.

Men både i prinsippet og i praksis kunne Isaksen ha vært en potensielt farlig smittekilde uten å være klar over det før dette. Og sånn er det for oss alle. Vi kan være farlige for hverandre uten at vi vet om det. På sitt vis sier også det noe om hvor knyttet vi er til hverandre.

Dette setter statsministerens ord i perspektiv. For dette er tiden for «vi». Egentlig er det alltid det. Men særlig nå.

I 1988 ga Bjørn Eidsvåg ut sangen «Barnemenneske». I albumet til LP-platen mine foreldre kjøpte ble den presentert som «en sang om Europa». I teksten står det blant annet slik:

Barnemenneske, barnemenneske

Å så redd for å bli stor

For å gå fra jeg til vi

F or å være hel og fri

For å høste det du sår

For å gå fra min til vår

Barnemenneske, så redd for å bli stor

Hvis vi løfter blikket til det europeiske, er ikke akkurat sangen mindre aktuell nå enn den var den gangen. Bare tenk på barna i den greske flyktningleiren Moria. Men teksten har også en utfordrende appell til den enkelte.

For ingen av oss er alene, selv om det kan føles slik noen ganger. Vi er ikke for oss selv.

Men rett som det er kan det se ut for at vi prøver å lure oss selv til å tro det motsatte. Her kan korona-krisen bidra til både en forsterkning av individualiseringen og til det motsatte, avhengig av hvordan vi forholder oss til den.

Uten å være klar over det, kan vi bidra til denne utviklingen – i den ene eller den andre retningen - ved hvordan vi bruker språket. Et refleksivt verb spiller tilbake på den som bruker det.

Den formelle definisjonen, slik vi finner den i Store norske leksikon, sier at et refleksivt verb tar et objekt som er identisk med subjektet.

«Jeg vasker meg» er et dagligdags eksempel. De fleste av oss vasker oss selv. Men ikke alle. Både blant de minste og blant de eldste av oss er det mange som blir vasket.

Det finnes det gode grunner for. Og allerede der forstår vi at språket forteller oss noe. Ingen forventer at små barn skal ha kontroll på sin egen hygiene.

Og når vi nærmer oss slutten av livet, kan det skorte både på evner og forståelse hos enhver. Da kan vi trenge hjelp også til så basale ting som å vaske oss. Vi trenger hverandre.

Men la oss følge tankerekken noen skritt videre. I en del kristne sammenhenger er det vanlig å snakke om at man «døper seg». Jeg har aldri sett noen som har døpt seg selv. Og det er ganske sikkert ikke det de mener heller, de som sier dette. Selve utsagnet er nærmest meningsløst.

Mange av oss har antakelig snakket om at det er noe vi vil lære oss. Eller at vi vil utvikle oss. Og begge deler er mulig. Men de senere årene ser det ut til å ha blitt mer vanlig å snakke om at man «utdanner seg».

Går det an? Kan man utdanne seg? Er det ikke mer nærliggende å snakke om at man blir utdannet? Utdannelsen vil i de faller fleste tilfeller skje i mer eller mindre nært samvirke med andre.

Det hele blir nærmest parodisk når vi hører om at folk «sykmelder seg». Vi har ordninger med egenmeldingsdager her i landet, men utover det er det faktisk ikke lov å sykmelde seg selv. Legen kan sykmelde oss etter det som skal være en faglig medisinsk vurdering.

Mer eller mindre bevisst kan vi altså bidra til at språket blir tilpasset en mer individualistisk livsforståelse. Er det et gode? Kanskje for noen, noen ganger. Neppe for alle.

Gud har skapt oss til fellesskap. Kanskje kan vi håpe at korona-tidens isolasjonstendenser minner oss om verdien av en klem. For det går ikke an å klemme seg selv.

Det behovet vi har for hverandre er dypest sett et vitnesbyrd om at Gud har rakt ut sin hånd til frelse. Slik mange har sett det i Michaelangelos vakre bilde i Det sixtinske kapell i Roma.

Derfor er det evig sant at «dette er ikke tiden for «jeg». Dette er tiden for «vi»».

leder,lederartikkel,tarjei gilje,korona,koronaviruset,koronavirus,erna solberg,klemmeforbud,torbjørn røe isaksen,bjørn eidsvåg