KORONA: Vi slipper neppe unna
...
KORONA: Vi slipper neppe unna fortvilelsen. Men vi kan få del i forventningen. Også når vi vet enda mindre enn vanlig om hva som skjer i morgen. Ikke minst da., skriver Tarjei Gilje. På bildet ser vi akuttmottaket på Ullevål sykehus. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB Scanpix
leder
Gjennom dødsskyggens dal
Del
Hvordan kommer vi til å se tilbake på den tiden vi befinner oss i akkurat nå?

Det vet ingen av oss. Situasjonen er uoversiktlig. Prognosene sier fortsatt at de mest omfattende virkningene av koronaviruset ligger foran oss. En del av scenarioene er uhyggelige, særlig om viruset får fotfeste i land der helsetjenestene er mye svakere enn vi er vant til her i landet.

Har regjeringens inngripende tiltak vært passelig strenge? Har vi tålmodighet til å vente lenge nok? Har vi råd til det? Hvem sine anbefalinger skal vi lytte til? Spørsmålene er langt flere enn svarene. Så langt ser det ut for at regjeringen og statsminister Erna Solberg nyter stor tillit.

Men til tross for vårt beste faglige og politiske skjønn, vår beste kunnskap og all vår erfaring og endringsvilje ser vi også at vi står overfor en fiende vi ikke rår over. Det minner oss om den sårbarheten vi gjerne vil flykte fra.

I vårt overflodssamfunn ser den flukten ofte ut til å være mer vellykket enn noen gang før. Men vi kommer ikke helt unna likevel. Noen ganger rammer ulykker oss kontant og brutalt. Andre ganger kommer ulykken snikende.

Koronaviruset er så langt en slags mellomting. Det sprer seg raskt, men ikke raskere enn at vi rekker å få med oss hvordan dødstallene stiger rundt i verden.

Det stiller oss alle på prøver vi gjerne skulle vært foruten. Det at vi er avhengige av hverandre har sjelden vært tydeligere enn nå, når vi innser at vi kan være farlige uten å vite om det.

11. september 2001 var jeg bibelskolestudent i USA. Fortsatt er hendelsene denne dagen de kanskje mest omveltende som har funnet sted på én enkelt dag i nyere historie. Jeg glemmer aldri talen USAs daværende president George W. Bush holdt den dagen. Etter å ha beskrevet ondskapen i det som hadde skjedd, oppfordret han til forbønn for alle berørte.

I boken «Taler som forandret verden» leser vi talen i norsk utgave. Der heter det blant annet: «Og jeg ber for at de skal bli trøstet av en makt som er større enn vår, uttrykt gjennom århundrene i salme 23: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg» (bibelsitatet er oppdatert til 2011-oversettelsen).

Bibelordet passet uvanlig godt den dagen. Knapt noen gang har vel amerikanerne følt seg mer i dødsskyggens dal enn akkurat denne dagen.

Kong David, som ifølge Bibelen skrev denne salmen, snakket ikke om at den troende skulle bli ledet utenom dødsskyggens dal. Det har mange troende fått erfare smertelig gjennom historien.

I dag kan vi lett glemme det, bak alle våre skranker av offentlig finansiert velferd og hva vi ellers omgir oss med. Bibelens løfter er ikke at vi skal bli beskyttet fra ondskap, men at Gud gir trygghet fordi han er med oss også i dødsskyggens dal.

I dagens avis kan vi lese kollega Kari Fures nydelige sak om hvordan de pleier å feirer påske i Sandviken kirke i Bergen. «Det er en historie om at vi ikke er alene når vi har det vanskelig», sier sogneprest Sverre Langeland. Og han fortsetter, nærmest som en forlengelse av kong Davids ord i Salmenes bok:

«Uansett hvor galt det skulle bli, om vi skulle bli syke og dø, så har vi et lysende håp i troen på Jesus.» Og forfatter og pastor Dagfinn Stærk følger opp med et grunnleggende kristent perspektiv på ulykke som måtte ramme oss:

«Vi skal selvsagt vaske hendene, sørge for smittevern og vise medynk, men vi kan også be Gud om hjelp og rope kyrie eleison, Herre, miskunn deg over oss».

For Guds barmhjertighet trenger vi alle som en, enten vi er syke eller friske, helsepersonell, politikere eller «bare» vanlige medmennesker.

I 1976 skrev Svein Ellingsen salmen «Såkorn som dør i jorden». Første gang jeg hørte den var på en ledersamling i Oase-regi i IMI-kirken i Stavanger for mange år siden. En av salmens sterkeste, og samtidig nærmest uutgrunnelige, linjer lyder slik:

«Gud, gi oss troen tilbake: tro gjennom dypest mørke, liv gjennom natt og død».

Teksten må ikke forstås slik at det er Gud som har tatt troen fra oss. Snarere tvert imot er det han som vil gi oss den troens gave vi så lett forspiller ved å feste mer lit til oss selv enn til Gud.

For bare en måned siden tenkte antakelig mange av oss at korona-viruset neppe kom til å berøre oss noe særlig. Nå har vi forstått at sånn er det ikke. Vi fornemmer noe av livets sårbarhet på en ny måte. Det setter oss alle på nye prøver.

For politikere og fagfolk prøves både evnen til å gjøre det som er rett, selv om det kan være vanskelig, og evnen til å se hele bildet og være åpen for alle fakta. For kirken prøves evnen og viljen til å formidle det evige håpet.

Den siste tiden har vi trykket flere innlegg her i avisen som påpeker at krisen har sammenfalt med kirkens fastetid. Nå er vi på vei inn i påsken. Vi skal feire Jesu død og oppstandelse, hans seier over dødskreftene.

I boken «Systematisk teologi» skriver professor Marius Timmann Mjaaland: «Gjennom påskehendelsen - død og oppstandelse - er fremtiden lagt i den levende Guds hender. Fortvilelsen og forventningen». Vi slipper neppe unna fortvilelsen. Men vi kan få del i forventningen. Også når vi vet enda mindre enn vanlig om hva som skjer i morgen. Ikke minst da.

Den anglikanske kirke har formulert en serie bønner spesielt med tanke på denne tiden. I en av disse lyder det (min oversettelse):

«Barmhjertighetens Gud. Vær nær hos dem som er syke, redde eller isolerte. I deres ensomhet, vær deres trøst. I deres engstelse, vær deres håp. I deres mørke, vær deres lys. Gjennom ham som led alene på korset, men regjerer med deg i herlighet, Jesus Kristus vår Herre.»

korona,erna solberg,george w. bush,sandviken kirke,sverre langeland,kari fure,dagfinn stærk,svein ellingsen,imi-kirken,oase,tarjei gilje