FRELSE: Bønn er aldri ment å skulle være en erstatning for gode gjerninger. Og endeløse grublerier hjelper ­verken oss selv eller andre. Men Guds frelsesplan innebærer at vi kan være trygge også midt i ­sykdom og usikkerhet, skriver Dagen på lederplass. På bildet ser vi en nærmest folketom Nordre gate i Trondheim med Vår frues kirke i bakgrunnen.

Håp og trygghet midt i bekymring

Som kristne kan vi tillitsfullt hvile i at Gud ikke er truet, og at han har lovet å ikke etterlate oss alene. 

Særlig i usikre tider kan engstelse og bekymring være nærliggende for enhver av oss. Vi skjønner at vi står overfor omstendigheter vi ikke kan kontrollere. «Er du ikke bekymret nå, så er du ikke helt normal», sa lege Ingvard Wilhelmsen til Dagens Næringsliv lørdag. Men så la han til:

Når omgivelsene endrer seg raskt, blir vi utfordret til å tenke gjennom både våre verdier og våre prioriteringer. Ikke minst gjelder det ansvaret vi har for hverandre. Muligheten til å tenke på seg selv og overse andre finnes fortsatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Akkurat nå er vi i den paradoksale situasjonen at det som vanligvis er uttrykk for omtanke, som en klem eller et vennlig håndtrykk, kan være det som gjør at enkeltmennesker er farlige for hverandre.

I usikkerheten ligger også det uoversiktlige knyttet til hvor lenge dette skal vare. Og til hvor mange av oss som blir direkte rammet.

I slike situasjoner er det for den kristne kirke naturlig å gjøre det man alltid skulle gjøre, nemlig å kalle til omvendelse og bønn. Som kristne kan vi tillitsfullt hvile i at Gud ikke er truet, og at han har lovet å ikke etterlate oss alene.

Derfor er apostelen Paulus’ ord «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud» en hjelp nettopp til mennesker som opplever utrygghet eller nød.

I denne tilliten til Gud ligger også håpet om evigheten. Derfor er ikke tryggheten primært ­knyttet til en snarlig ende på de vanskelighetene vi møter her, men på at det finnes en frelse fra alt dette­. I lys av dette har mange kristne prøvd å forstå sin egen samtid med utgangspunkt i Bibelens tekster om endetiden. Det er en risikabel øvelse, og mange har bommet før.

Likevel er det grunn til å merke seg professor Sverre Bøes ord her i avisen fredag om at vi ikke bare skal smile overbærende av dette. Informasjonsleder Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband fortalte i siste episode av Dagen-podkasten Tore og Tarjei om sine egne minner fra bare noen tiår tilbake, hvor bibelens endetidstekster ble anvendt på helt konkrete situasjoner. Slikt har nok gjort en del kristne forlegne med tanke på å forstå sin egen samtidig i evighetsperspektiv.

Samtidig er det også verdt å merke seg pinseforkynner David Østbys perspektiv i samme artikkel. Han håper endetidsperspektivet kan vekke oss for «vårt ansvar for å hjelpe de som rammes og føre oss nærmere Gud i bønn for verden».

Det er ikke så farlig om noen gjør narr av kristne som forstår sitt liv i lys av evigheten. Det har skjedd før også. Men fremfor at vi skulle ty til mer eller mindre spekulative tolkninger av bibeltekstene, kan den sårbarheten vi kjenner på nå være en påminnelse om Guds ords aktualitet både nå og alltid.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Bønn er aldri ment å skulle være en erstatning for gode gjerninger. Og endeløse grublerier hjelper ­verken oss selv eller andre. Men Guds frelsesplan innebærer at vi kan være trygge også midt i ­sykdom og usikkerhet.

Ikke på den måten at troend­e ­rammes av lidelser i mindre grad enn andre, men på den måten at Jesus Kristus har gitt oss et håp om evig fellesskap med Ham, både nå og etter dette­ ­livet.