Når kirken står overfor kriser

I usikre tider blir behovet for å forstå omstendighetene ekstra påtrengende. Det kan gi grobunn for nøkternhet og møysommelighet.

Men det kan også gi grobunn for frykt og spekulasjoner. Dette er velkjent gjennom menneskenes historie. Både i Det gamle og Det nye testamente finner vi ordene «frykt ikke» igjen og igjen.

Det hadde ikke vært nødvendig å gjenta disse ordene så mange ganger hvis de festet seg nærmest av seg selv. Men slik er det altså ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Derfor skal vi ikke gjøre narr av troende kristne som oppriktig prøver å finne ut om Bibelen sier oss noe om den tiden akkurat vi har fått tildelt. «Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet», leser vi i Salmenes bok. Disse ordene, som mange forbinder med begravelser, står som en påminnelse om livets sårbarhet.

Denne sårbarheten er kristne ikke fritatt fra. Når vi leser om svartedauden, for eksempel, eller om pest i den tidlige kirkens tid, kan vi bli forundret over hvor mange prester som ofret livet i tjenesten, fordi de kom i nærkontakt med smittebærende mennesker.

Når vi står overfor kriser som den situasjonen koronaviruset har forårsaket rundt i verden, er den kristne kirkes kall likevel ikke å ty til spekulasjoner eller uhjemlede forsøk på årsaksforklaringer. Som kristne tror vi at denne verden har en ende og at det kommer en dag for dom.

Men vi er ikke selv kalt til å gå inn i rollen som dommere. Vi er heller ikke kalt til å devaluere det profetiske ordet ved å utnytte det til å karakterisere mennesker eller bevegelser vi ikke liker. Dommen hører Herren til.

«Våk og be», sa Jesus til disiplene som var med ham i Getsemane kvelden før hans korsfestelse. Den oppfordringen kan vi med fordel ta til oss også i dag. Bønnen har aldri vært ment som en erstatning for å gjøre godt.

Hvis vi står foran et sultent menneske, bør vi prøve å gi dette mennesket mat. Men i stedet for å frykte, kan vi be. Jesus advarte mot å koble konkrete ulykker mot enkeltmenneskers synder.

Det påpekte denne avisens tidligere sjefredaktør Odd Sverre Hove betimelig i en kronikk i forrige uke. I trosbekjennelsen lærer vi at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde. Uten Jesus er vi alle under Guds dom. Enten vi er smittet av korona eller ikke.

Forsøkene på å finne enkle forklaringer kan stå i veien for å ta innover seg det eksistensielle alvoret som hviler over alle slike kriser. Vi har fått livet i gave. Ingen av oss vet hvor lenge vi får leve. Døden tar ikke hensyn til verken lønnsnivå eller sosial status.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da kan ikke kirken tillate seg å henfalle til endeløse spekulasjoner om årsaker og rekkefølger. Men den kan heller ikke tillate seg å underslå verken evangeliets alvor eller evangeliets håp. Kirken må ikke reduseres til et utvidet sosialvesen.

Teologiprofessor Tarald Rasmussen pekte her i avisen torsdag på at kirken fortjener godt skussmål for sin omgang med pest gjennom historien.

Det er noe å tenke over også for oss. Ikke som en naiv forestilling om frihet fra sykdom, men som en impuls til praktiske utslag av en fundamental erkjennelse om at alle mennesker trenger Guds frelse.