SAMEMISJON: Norges Samemisjon har arbeidet blant urbefolkningen i Norge siden 1888. Bildet viser konfirmanter utenfor Kautokeino kirke i samedrakten til Kautokeino.

Sammenslåing eller sammenbrudd

Samme hvor glade vi måtte være i strukturer og kulturer, er det ikke disse som er umistelige.

Flere kristne organisasjoner står overfor store utfordringer og viktige veivalg i årene som kommer. Det kommer til å smerte. Det kommer til å kreve klokskap og mot. Og det kaller på omsorg og forbønn fra støttespillere.

I lørdagsavisen skrev vi om den dramatiske situasjonen for Norges Samemisjon. Etter årtusenskiftet har denne organisasjonen gått med et samlet underskudd på 78 millioner kroner.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er delvis dekket inn med eiendomssalg på rundt 60 millioner kroner, men det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig på sikt. Krisen blir understreket av at antallet foreninger nå er under 20 på landsplan. Til sammenlikning fantes det rundt 2.500 foreninger i organisasjonen på 1950-tallet.

Norges Samemisjon ble startet i 1888 og er blant dem i Kristen-Norge med lengst tradisjoner. Felles for de eldste kristne organisasjonene er at de ikke bare sprang ut av et åndelig engasjement, men også ble organisert i samsvar med 1800-tallets «assosiasjonsånd». På bred front samlet den norske befolkningen seg i demokratisk oppbygde medlemsorganisasjoner.

Samfunnsutviklingen har ført til at slike organisasjoner generelt strever med å holde på medlemmene og engasjementet. For misjonsorganisasjonene er sekulariseringen en tilleggsdimensjon som forsterker utfordringene. Men vi ser også en tendens til at kristne i dag heller engasjerer seg i initiativer med lettere struktur og «spissede» formål.

Ledelsen i Norges Samemisjon anbefaler sammenslåing med Misjon Sarepta. Det har utløst debatt i Dagens spalter.

Vi skal ikke ta stilling til hva som er det klokeste å gjøre for denne organisasjonen. Generelt vil vi likevel oppfordre til lytte til meningsmotstandere med velvilje og ha formålet for øye, også når motsetninger kan friste til å ty til harde ord.

Å bevare den kristne søskenkjærligheten er umåtelig viktig. Selv om man kan ha tro på ulike løsninger, er det viktig å erkjenne at det neppe finnes ideelle alternativer. Vi kan ønske oss en mirakelkur, men må kanskje heller gjennom en hestekur.

«En pluss en ble ikke to», konstaterte daværende generalsekretær Rolf Kjøde overfor Dagen ved Normisjons tiårsjubileum i 2011. Organisasjonen ble til som følge av en fusjon mellom Santalmisjonen og Indremisjonsselskapet.

De første fem årene gikk organisasjonen med et samlet driftsunderskudd på rundt 90 millioner kroner. Det førte til flere tøffe runder med kutt, oppsigelser og eiendomssalg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Totalt sett mente Kjøde likevel at fusjonen hadde vært framtidsrettet og at flere misjonsorganisasjoner burde vurdere sammenslåing. Samtidig advarte han mot overdrevne forventninger til hva dette kan løse.

- Det grunnleggende problemet i Kristen-Norge er åndelig fattigdom. Vi får bare leve i bønn om åndelig fornyelse, sa Kjøde.

Det avgjørende er ikke å bevare organisasjonsstrukturer, men identiteten som kristne med tillit til Guds ord og syn for hva som tjener Guds rike. Alt i denne verden er midlertidig.

Samme hvor glade vi måtte være i strukturer og kulturer, er det ikke disse som er umistelige. Det er derimot troen på den treenige Gud og troskap mot oppdraget han har gitt: Å gjøre ham kjent og tjene våre medmennesker.

Les også
Frykter Samemisjonen gjør seg smalere
Les også
Er Centro Sarepta et feriesenter for velstående nordmenn?