HVERANDRE: Det kan bli histori
...
HVERANDRE: Det kan bli historier om egoistisk hamstring av mat, om likegyldighet, og om ansvarsfraskrivelse. Men det kan også bli vakre historier om mennesker som stiller opp for hverandre, skriver Tarjei Gilje. På bildet prøver helseminister Bent Høie å forhindre at Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg og statsminister Erna Solberg håndhilser på hverandre. Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix
leder
Mennesker som stiller opp for hverandre
Del
Vi kommer til å snakke lenge om disse dagene.

Tilsynelatende er mye som normalt. Det er fred. Været er som vanlig. Butikkene er åpne. Men vi kommer til å snakke om disse dagene i lang tid fremover. De dagene vi innså at vi befant oss i en helt spesiell situasjon. Den raske spredningen av korona-viruset viser oss noe av sårbarheten vi har pådratt oss. Vi reiser mer og lenger. Problemer som tidligere ikke nådde oss direkte, berører oss nå i løpet av kort tid.

Samtidig ser vi også hvor mye teknologien hjelper oss. Svært mange arbeidstakere fungerer tilnærmet normalt i jobben sin, selv om hjemmet har blitt kontoret. Hvilke konsekvenser får dette på lang sikt?

Men langt viktigere er det at mange blant oss antakelig kommer til å bli alvorlig syke. Og ifølge Folkehelseinstituttets prognoser kommer vi ganske sikkert til å få en covid-19-epidemo i Norge. Antakelig i løpet av våren eller sommeren. Dette har vi ikke vært med på før.

Det kan være fristende, både for aviskommentatorer og andre, å kritisere myndighetene for manglende besluttsomhet og for lite treffsikre tiltak. Og det er nødvendig å evaluere løpende, og å fremme kritikk der dette er berettiget.

Men vi står overfor et scenario som er høyst uoversiktlig. Også for myndighetene. Ingen vet helt om torsdagens drastiske tiltak faktisk bare skal vare i to uker, eller om de vil vare lenger. Og ingen vet hva som kommer etterpå.

Folkehelseinstituttet ber helsemyndighetene her i landet planlegge for at 733.000 blir syke, og at 5.500 av disse vil ha behov for intensivbehandling på sykehus. Helseminister Bent Høie sa denne uken at norske sykehus har inntil 1.200-1.400 intensivplasser i en krisesituasjon.

Men flere fagfolk mener dette tallet er for høyt. Det er ikke sikkert at de antatt 5.500 som trenger intensivbehandling vil trenge det akkurat samtidig. Men vi kan altså stå overfor et dramatisk scenario, hvor helsepersonell kan bli nødt til å prioritere blant pasientene som trenger hjelp.

Tidligere denne uken formidlet Aftenposten sterke historier fra Wuhan, den kinesiske storbyen hvor korona-viruset først ble oppdaget. Der har befolkningen på 11 millioner vært i karantene siden 23. januar. Vi klarer neppe å forestille oss hvordan det oppleves. Noen har lyst til å hoppe ut vinduet.

En av Aftenpostens kilder, den tidligere ortopeden og nåværende pastoren Huang Lei (55) sier han tror de står foran både en babyboom og en skilsmisse-boom. For noen par og familier kan karantene-tiden bli en bekreftelse på at de har det godt. For andre kan underliggende problemer komme til overflaten, og det til de grader.

For dem som blir alvorlig syke, er korona først og fremst en trussel mot selve livet. Alle vi som ikke er syke må nå kjenne på ansvaret vi har for hverandre. Derfor var det rett av statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie å appellere direkte til den enkeltes ansvar da de fortalte om de nye tiltakene torsdag ettermiddag.

Det er ikke ofte vi ser politiske ledere snakke så direkte til hver og en av oss. Denslags er vanligere hos predikanter. Men i den tiden vi lever i nå, vil ubetenksomhet eller lettsindighet få drastiske konsekvenser.

Det er også verdt å tenke over det Norad-direktør Bård Vegar Solhjell delte på sin Facebook-vegg fredag morgen. Med henvisning til dem som har trosset myndighetenes klare oppfordring om ikke å hamstre mat, utfordret han både de som likevel har hamstret - og indirekte oss alle - til aldri å se ned på dem som flykter fra krig og nød rundt i verden.

Hvis vi tenker at den situasjonen vi befinner oss i i Norge nå er gyldig grunn til å iverksette nødstiltak som å hamstre mat, kan vi godt tenke litt over hvordan mennesker som faktisk er i nød har det.

Vi liker å skryte av den norske dugnadsånden. Vi snakker varmt om solidaritet. Om å ta kollektivt ansvar for hverandre. Om å ikke sette vår egen frihet foran andres. I tiden fremover kan vi risikere å møte oss selv i opptil flere dører.

Det kan være fristende å flykte fra det hele. Vi kan prøve å skylde på andre, eller vi kan hengi oss til konspirativ tenkning og se etter skjulte agendaer. Men det kan føre til at mennesker dør rundt oss. Det vi trenger nå, er årvåkenhet, ansvarlighet og omtanke.

Statsministeren rår ikke over hvor mange som smitter hverandre. Det er det hver og en av oss som gjør. Derfor lyder igjen spørsmålet, slik det har lydt helt siden Kain stilte det i 1. Mosebok: «Er jeg min brors vokter?» Svaret er ja.

Vi kommer til å snakke lenge om disse dagene. Det kan bli historier om egoistisk hamstring av mat, om likegyldighet, og om ansvarsfraskrivelse. Det kan bli tragiske historier om smittespredning, alvorlig sykdom og død. Men det kan også bli vakre historier om mennesker som stiller opp for hverandre, som gir av sitt eget og som tar vare på dem som trenger hjelp.

Teknologien kan hjelpe oss med mye. Men den kan ikke erstatte menneskets ansvar og muligheter. Dette har Gud gitt til dem han skapte i sitt eget bilde.

korona,tarjei gilje,lederartikkel,covid-19,folkehelseinsituttet,wuhan-virus-døde,bent høie,bård vegar solhjell,første mosebok,teknologi