Vaskede og foldede hender

Koronaviruset minner oss om vår begrensning som mennesker.

En tilsynelatende uendelighet av spaltemetre og sendetimer fylles i disse dager av stoff om koronaviruset. Samtydig fylles mange mennesker med frykt.

Hvor alvorlig er egentlig utbruddet? Hvor godt håndteres det av myndighetene av Norge og andre land? Hvem blir rammet?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi kan bli urolige for verdenssituasjonen, for vårt eget samfunn og for oss selv og våre nærmeste.

Den enkeltes opplevelse vil være preget av livssituasjon, alder og erfaringer. Noen har lett for å bekymre seg, andre nekter å ta sorger på forskudd. For optimisten kan det være fristende å be pessimisten ta seg sammen. Sjelden går det jo så galt som de mest svartsynte forventer.

Men en slik oppfordring er mager trøst for den som virkelig er redd. Og den kan også være lettvint. Det eneste som er sikkert om korona, er at viruset er smittsomt, at det ikke finnes behandling og at det er usikkert hvilke tiltak som virker, oppsummerer direktør Camilla Stoltberg i Folkehelseinstituttet overfor NRK.

Noen grep kan vi ta for å motvirke at vi blir grepet av motløshet eller panikk. For det første er det viktig å følge råd og pålegg fra myndighetene. Sørg for å vaske hendene og unngå ellers det som medfører unødvendig mulig eksponering for smitte. Følg med i mediene, men prøv ikke å konsumere alt som måtte finnes av informasjon.

Det er for det første en uoverkommelig oppgave. For det andre er det neppe gunstig verken for den enkelte av oss eller for omgivelsene våre. Dessuten er det viktig å ikke bli selvopptatt og egoistisk, men spørre om det er noen mer utsatte som vi kan hjelpe. En krise er også et kall til å være medmennesker.

En mulig pandemi er en påminnelse om hvor sårbare vi er som mennesker. I vår del av verden er vi blitt vant til en grad av kontroll med tilværelsens farer som de fleste mennesker før oss ikke kunne drømme om. Slik er det også for mange av våre samtidige i fattige land. Men å være menneske innebærer risiko. Å være menneske innebærer å være dødelig. Det har vi lett for å glemme, men det er likefullt den brutale sannhet.

Viruset minner oss om vår begrensning som mennesker. På mange måter er vi kommet ufattelig langt med medisinsk forskning. Vi har håp om at det skal være mulig å finne et effektivt botemiddel også for utfordringen som korona representerer.

Men i syndefallets verden er vi likevel underlagt forgjengelighet. Det vi fester lit til og forankrer tryggheten vår i, vil før eller senere gå til grunne. Den eneste som kan gi oss et urokkelig og evig håp, er Gud.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et foto av USAs visepresident Mike Pence og teamet hans i bønn spredte seg sist uke på nettet. Pence har fått ansvaret for å lede landets håndtering av koronaviruset. Kritikere hånet bønneseansen som en illustrasjon på hvor håpløst det var å sette den fromme kristne Pence til denne oppgaven.

For vår del er det vanskelig å vurdere alle sider ved den administrative og medisinske innsatsen til amerikanske myndigheter i denne saken. Men fra et kristent utgangspunkt er det viktig å understreke at bønn ikke står i motsetning til å gjøre alt man kan i menneskelig forstand for å stoppe et virus. Tvert imot er det forbilledlig at også en amerikansk visepresident erkjenner at vi trenger å søke Guds velsignelse, veiledning og visdom.

Les også
Norske israelvenner får ikke reise på grunn av koronavirus
Les også
Paven holder søndagsmesse via videolink på grunn av virusfrykt
Les også
Intern usemje i Visjon Norge om korona-bønn