Den syriske tragedien

Enda en gang flykter syrere i hundretusentall. Det er en tragedie.

Nær en million sivile er drevet på flukt av kamphandlingene i Idlib-provinsen i Syria, ifølge FN. Det er den største masseflukten siden krigen startet for ni år siden.

Flyktninghjelpen beskriver det som en av de mest alvorlige krisene så langt i Syria-krigen. Mange av flyktningene tilbringer nå iskalde netter under åpen himmel. Flere barn skal ha dødd på grunn av sterk kulde den siste tiden.

Situasjonen i Idlib var komplisert, selv før kampene begynte. Provinsen var det siste strategisk viktige området som var kontrollert av opprørsgrupper. Disse gruppene kontrollerte blant annet den viktige hovedveien til Aleppo og utførte stadige angrep på de vestlige delene av millionbyen.

En betydelig andel av de som nå oppholder seg i provinsen, har kommet dit som internflyktninger fra andre deler av Syria. Noen av dem tilhørte radikale islamistiske grupper som ble fraktet til Idlib, eller selv søkte dit, etter hvert som Assad-regimet gjenerobret en større del av landet.

De radikale gruppene blandet seg med sivilbefolkningen i Idlib. Slik ble hverdagen ekstremt krevende for de fastboende allerede før Assads varslede forsøk på gjenerobring. Da regjerings-offensiven startet var det duket for en humanitær katastrofe.

Vi ser nå hvordan denne katastrofen øker i omfang, på grunn av trefninger mellom den syriske regjeringshæren og Tyrkia, som støtter opprørsgrupper i Idlib. Den flyktende sivilbefolkningen befinner seg innestengt sammen med noen av de verste jihadistene i Syria.

De kjemper en daglig kamp for liv og helse i et område der det er svært vanskelig å få inn humanitær hjelp. Nå haster det å få stoppet voldsspiralen så mat, medisiner, telt og varme klær kan komme frem.

Samtidig ser vi en ny, humanitær krise utvikle seg på grensen til Hellas, fordi Tyrkia har gjort alvor av truslene om å åpne grensen til Europa. Vi har forståelse for at flyktninger som lever under vanskelige kår i Tyrkia, forsøker å komme seg videre.

Å strebe etter et bedre liv er et hvert menneskes rett, men ukontrollert tilstrømming kan ikke være løsningen. Vi har forståelse for at land som Hellas og Bulgaria må beskytte grensene sine.

Samtidig minner den plutselige flyktningstrømmen oss om hvor vanskelig det er å leve som flyktning i dagens Tyrkia. Når vi ser ansiktene deres, der de står i ingenmannsland på grensa til Hellas, blir vi konfrontert med at dette er medmennesker som trenger hjelp.

Statsminister Erna Solberg sier til NRK at Norges svar på den eskalerende flyktningkrisen ikke er å ta imot flere flyktninger. Hun mener at det viktigste vi kan gjøre er å hjelpe i nærområdene.

Dette er i utgangspunktet et godt prinsipp, under forutsetning av at det fungerer. Syrias naboland har altfor lenge båret en altfor tung del av byrden med å huse flyktninger. De siste årene har de opplevd at hjelpen fra vestlige land har minket.

Overføringene fra FN og humanitære organisasjoner er blitt mindre. Den siste utviklingen viser at Syria-krisen på ingen måte er over, og at verdenssamfunnet må bidra mer, hvis utsagn om å «hjelpe i nærområdene» skal gi mening.